Nebo

Nabu, tegning av statue på British Museum.

Nebo eller Nabu var en gud i Mesopotamia som omtales som visdommens og skrivekunstens gud. Trolig var han en vestsemittisk gud som folk i Mesopotamia etterhvert tok opp. Han ses gjerne på som sønn av Marduk og Sarpanitu, men man hadde kanskje også andre forestillinger om hans slektskap. Han sies å ha vært gift med gudinnen Tashmetu.

I babylonsk overlevering ble han også betegnet som «underverdenens nattlige sol» og i Borsippa som «kronens bærer». Som maktens gud gav han kongene deres septer.

Utenfor Mesopotamia

Nabu er nevnt i Nevi'im i Tanakh som Nebo (bibelsk hebraisk: נבו) i Jesaja 46,1.

«Bel kneler, og Nebo faller, bildene dere bar på, løftes opp og lastes på trette dyr og fe.»

Som visdommens og skrivekunstens gud ble han blant grekerne likestilt med enten Apollo eller Hermes, sistnevnte senere av romerne med deres egen guddom Merkur.

Etymologi

Det akkadiske "nabû" tolkes i retning av "å annonsere, profetere, utsi", knyttet til den semittiske roten N-B; som samstemmer med gammelsyrisk ܢܒܝܐ(nvīyā), arabisk نبي (nabiyy), og hebraisk נביא (naví), som alle innebærer betydningen "Profet"[1].

Litteratur

• Helmut Freydank o.a.: Lexikon Alter Orient. Ägypten * Indien * China * Vorderasien. VMA-Verlag, Wiesbaden 1997, ISBN 3-928127-40-3
• Brigitte Groneberg: Die Götter des Zweistromlandes. Kulte, Mythen, Epen. Artemis & Winkler, Stuttgart 2004, ISBN 3-7608-2306-8
• Johannes Pinckert: Hymnen und Gebete an Nebo (= Leipziger Semitistische Studien. bind 3, hefte 4). Hinrichs, Leipzig 1920. (Dissertasjon, Universität Leipzig, 1907); Unveränderter Nachdruck der Ausgabe, Zentralantiquariat der DDR, Leipzig 1968.
• F. A. M. Wiggermann: «Nin-gišzida». I: Dietz-Otto Edzard o.a. (utg.): Reallexikon der Assyriologie und vorderasiatischen Archäologie. Band 9: Nab – Nuzi. de Gruyter, Berlin 1998–2001, ISBN 3-11-017296-8, s. 368–373.