Postmoderne litteratur

Postmoderne litteratur er en tidsepoke innen litteraturhistorien, som blomstret opp i USA rundt 1960-tallet med forfattere som Kurt Vonnegut, Thomas Pynchon og John Barth. Denne typen litteratur er ofte preget av fragmentering, metafiksjon, upålitelige fortellere og den tematiserer ofte både historiske og politiske spørsmål. Noen postmoderne romaner kan ikke sies å ha et narrativt klimaks, som for eksempel kan sees i Vonneguts Slagtehus 5 eller Thomas Pynchons Katalognr 49. Postmodernister utfordrer ofte myndigheter, som har blitt sett på som en refleksjon av fremveksten av postmoderne litteratur på 1960-tallet, da mange samfunnskritiske stemmer dukket opp.[1] En del av denne kritiske posisjonen sees blant annet ved at postmoderne romaner også er kritisk til seg selv, som ofte signaliseres gjennom ironi og metafiksjon.

Forløperne for postmoderne litteratur inkluderer Laurence Sterns Tristam Shandy (1760-1767) eller Jack Kerouac's On the Road. Det skrives fortsatt arbeider som trekker sterkt på postmodernismen som Dave Eggers' A Heartbreaking Work of Staggering Genius (2000) og David Foster Wallaces Infinite Jest (1996). Disse verkene prøver imidlertid også å videreutvikle den postmoderne formen. Denne videre utviklingen har ført til at denne nyere gruppen av forfattere har blitt kalt postirokere.

Noen ganger brukes begrepet "postmodernisme" for å diskutere mange forskjellige ting som spenner fra arkitektur, til historieteori, til filosofi og film. Det har gjort begrepet veldig omstridt og brukt på mange forskjellige måter, noe som har fått flere til å påpeke at det kan være nyttig å dele begrepet postmodernisme i tre kategorier: (1) postmodernitet, forstått som en historisk periode fra fra midten av 1960-tallet til i dag, (2) teoretisk postmodernisme, som omfatter teoriene utviklet av tenkere som Roland Barthes, Jacques Derrida og Michel Foucault og andre. og til slutt (3) den kulturelle postmodernismen, som inkluderer filmer, litteratur, visuell kunst osv. som viser postmoderne trekk. I denne forstand er postmoderne litteratur en del av kulturell postmodernisme.

I skjønnlitteraturen hadde postmodernismen en glanstid på 1980-tallet, med forfattere som Paul Auster og Umberto Eco. Jorge Luis Borges skrev fortellinger med klart postmodernistisk preg allerede på 1940-tallet. Vladimir Nabokov, William Burroughs og Samuel Beckett nevnes også ofte som tidlige eksempler. Salman Rushdie, John Fowles, David Foster Wallace , Thomas Pynchon og Julian Barnes er forfattere fra vår tid som assosieres med begrepet.