Menerstatning
Menerstatning i Norge skal gi tilleggskompensasjon for blant annet tapt livsutfoldelse, og andre ikke økonomisk målbare byrder som en skadet får etter en yrkesulykke. Det stilles noe krav til grad av invaliditet før erstatningen blir aktuell, og den totale summen beregnes ut fra en tabell etter hvilken grad av invaliditet man lider.
Menerstatning kan tidligst gis tolv måneder etter skade, og det stilles krav til at den medisinske situasjonen er stabil og behandling er gjennomgått. Ytelsen varer livet ut, men kan også i noen tilfeller utbetales som en engangssum. Det er en årlig sum som baserer seg på, og justeres etter, folketrygdens grunnbeløp.
Det rent økonomiske tapet i samme situasjon erstattes av arbeidsavklaringspenger, uføretrygd og annet.[1]
Juridisk[rediger | rediger kilde]
Menerstatning fikk den formelle rettskraft ved lovendring i skadeserstatningsloven[2] i 1987. Den som har fått varig og betydelig skade av medisinsk art, har krav på en særskilt menerstatning. Menerstatning kunne tidligere tilkjennes etter straffelovens ikrafttredelseslov, men rettspraksis var ikke fast og tydelig.
Menerstatning er etter rettspraksis standardisert til å følge regler i forskrifter til Yrkesskadeloven, jf. folketrygdloven. Utmålingen følger grunnbeløpet i Folketrygden. Det gis stort sett «gruppeopprykk» ved utmåling av menerstatning i domstolene, men blant annet forsikringsselskaper gir ikke frivillig slikt opprykk, og høyere erstatning enn det som følger invaliditetsgraden som medisinsk sakkyndig fastsetter.