Melus av Bari
| Melus av Bari | |||
|---|---|---|---|
| Født | 10. århundre Bari[1] | ||
| Død | 23. apr. 1020[2] Bamberg[3] | ||
| Beskjeftigelse | Politiker | ||
| Barn | Argyrus | ||
| Gravlagt | Bamberg domkirke | ||
Melus av Bari, også omtalt som Milus, Meles og Melo (født ca. 970 i Bari, død 23. april 1020 i Bamberg), var en lombardisk adelsmann som hadde ambisjoner om å få sitt eget fyrstedømme i Sør-Italia. Han lovet i 1016 normannerne en rik belønning for å komme til Italia som leiesoldater, og den første store gruppen ankom i 1017.
Liv og virke
[rediger | rediger kilde]Opprør mot Det bysantinske rike
[rediger | rediger kilde]Melus og hans svoger Dattus anstiftet sitt første opprør i 1009. Befolkningen var utilfreds med skattene, og det lyktes Melus å få innbyggerne i den bysantinske hovedbyen Bari med seg sammen med byene Trani og Bitonto i Apulia. Den bysantinske guvernøren (catapan) Giovanni Curcuas ble slått i to slag, og da den bysantinske keiser Basileus II så ut til å være opptatt i kamp mot bulgarerne på Balkan, så det lyst ut for opprørerne. Basileus handlet raskt. Han utnevnte en ny catapan, Basil Mesardonites, som i spissen for en stor hær gjenerobret Bari den 11. juni 1011. Melus flyktet til Guimar III av Salerno, og Dattus fikk asyl hos munkene i benediktinerklostret Monte Cassino. Pave Benedikt VIII sørget for at han senere fikk tildelt et festningstårn ved Garigliano-elven. Melus' familie slapp ikke unna. Den ble ført til Konstantinopel.
Melus hadde ikke mistet motet, og i 1016 henvendte han seg til noen normanniske pilegrimer som besøkte St. Mikaels grav på Garganohalvøya i Apulia. Normannerne ble oppfordret til å verve leietropper i Normandie mot løfter om ære og stort bytte. I 1017 ankom en normannisk styrke som blant annet omfattet fem brødre av Drengot-slekten, som hadde god grunn til å forlate Normandie, fordi Osmond Drengot var blitt landsforvist. I Capua sluttet normannerne seg til Melus' lombardiske tropper, og hæren marsjerte inn i Apulia. I mai 1017 overvant de ved Fortore-elven, den bysantinske catapan Leo Tornikios Kontoleons tropper, og i september hadde de erobret hele området mellom Fortore og Trani.
I oktober gikk det galt. Keiser Basileus II hadde igjen handlet raskt, og en ny hær under en ny catapan Basil Boioannes ble sendt til Apulia. I slaget ved Cannae ble de normanniske og lombardiske styrker knust, og Melus måtte flykte, fulgt av Rudolph Drengot. Melus tok i første omgang til Pavestaten, mens svogeren Dattus måtte tilbake til sitt tårn ved Garigliano.
I tysk-romersk tjeneste
[rediger | rediger kilde]Melus søkte støtte hos den tysk-romerske keiser og reiste til hans hoff i Bamberg. I museet ved byens domkirke finnes en kostbar kappe som menes å være en gave fra Melus til keiseren. Keiser Henrik II den hellige fattet interesse for Melus' planer om en utvidet tysk-romersk innflytelse i Sør-Italia, og han gjorde Melus til hertug av Apulia. Tittelen var imidlertid uten verdi, da Apulia var på bysantinske hender.
Melus døde våren 1020, nettopp som pave Benedikt VIII var kommet til Bamberg for blant annet å diskutere situasjonen i Sør-Italia. Som tegn på sin status ved keiserhoffet fikk Melus en fornem begravelse i Bambergs domkirke.
Melus' sønn Argyrus forsøkte etter sin løslatelse fra fangenskap i Konstantinopel å føre den lombardiske sak i Apulia videre, men til slutt ble det normannerne som drev bysantinerne ut av området, hvorpå de selv overtok det.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 11. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gemeinsame Normdatei, GND-ID 1027608604, besøkt 14. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 31. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Brown, Gordon S. The Norman Conquest of Southern Italy and Sicily. McFarland, 2003, ISBN 978-0-7864-1472-7
- John Julius Norwich. The Normans in the South 1016-1130. Longmans: London, 1967.
- Amatus av Montecassino. History of the Normans Oversat af Prescott N. Dunbar. Boydell, 2004. ISBN 1-84383-078-7
- Jean-Claude Cheynet: Pouvoir et contestations à Byzance (963–1210) (= Publications de la Sorbonne. Série Byzantina Sorbonensia. Bd. 9). Reimpression. Publications de la Sorbonne Centre de Recherches d'Histoire et de Civilisation Byzantines, Paris 1996, S. 35 Nr. 18.
- Horst Enzensberger: Bamberg und Apulien, in: Das Bistum Bamberg in der Welt des Mittelalters, hrsg. v. Christine und Klaus van Eickels (Bamberger interdisziplinäre Mittelalterstudien. Vorträge und Vorlesungen 1), Bamberg 2007, S. 141–150. (Digitalisat)