Melisende av Jerusalem
| Melisende av Jerusalem | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 1. jan. 1105 Jerusalem | ||
| Død | 11. sep. 1161 (56 år) Jerusalem | ||
| Beskjeftigelse | Politiker | ||
| Embete |
| ||
| Ektefelle | Fulko av Jerusalem (1129–)[1] | ||
| Far | Balduin II av Jerusalem | ||
| Mor | Morphia of Melitene | ||
| Søsken | Ioveta av Bethany Hodierna av Jerusalem Alice av Antiochia | ||
| Barn | Baldwin III of Jerusalem[2] Amalrik I av Jerusalem | ||
| Nasjonalitet | Kongeriket Jerusalem | ||
| Gravlagt | Jomfru Marias grav | ||
| Våpenskjold | |||
 | |||
Melisende av Jerusalem (født i 1105 i grevskapet Edessa, død 11. september 1161 i Betania i kongedømmet Jerusalem) var dronning av korsfarerkongedømmet Jerusalem fra 1131 til 1153, og regent i sin sønns fravær fra 1153 til 1161. Hun var datter av den franske Balduin II av Jerusalem og den armenske Morphia de Melitene.[3]
Liv og virke[rediger | rediger kilde]
Bakgrunn[rediger | rediger kilde]
Melisende var den eldste av fire døtre, hennes yngre søstre var Alice av Antiokia, gift med Bohemond II av Antiokia, Hodierna av Jerusalem, gift med Raymond II av Tripoli og Ioveta, abbedisse i Betania.
Tronarving[rediger | rediger kilde]
Melisende ble tidlig utpekt av sin far som hans tronarving. Hennes far ble oppfordret til å skilles fra hennes mor, delvis for å kunne skaffe seg en make med bedre kontakter, og delvis for å kunne få en sønn. Faren var imidlertid oppriktig hengiven moren og var tydelig med at Melisende var hans fullverdige arvtakerske. Hun ble kalt «Datter til kongen og arvtaker til kongedømmet Jerusalem», og var medlem av det kongelige råd Haute Cour og forekom i alle offentlige sammenhenger så som på mynter og ved forleninger til vasaller.
For å sikre sin datters styre ville faren arrangere et ekteskap med en mann som kunne være hennes kraftfulle støtte, og lot Frankrikes monark velge hennes make. Den utvalgte var Fulko av Anjou, en av Frankrikes da mektigste vasaller. Hans sønn fra hans første ekteskap Gottfrid V av Anjou giftet seg med Matilda av England og ble stamfar til Huset Plantagenet. Fulko krevde imidlertid å bli enehersker ved Balduins død. Balduin gikk med på det.
År 1130 lot Balduin offisielt krone Melisende, Fulko og deres sønn till samregenter, og forlente dessuten Melisende aleneformynderskap over hennes sønn og tronarving.
Monark[rediger | rediger kilde]
Ved Balduins død i 1131 besteg Melisende og Fulko tronen sammen. Fulko forhindret imidlertid med hjelp fra sine riddere Melisende fra å utøve sine rettigheter som monark, noe som vakte misnøye blant Jerusalems adel.
I 1134 beskyldte Fulko Melisendes fetter Hugo II de Le Puiset, greve av Jaffa, som var en av hennes mest lojale støtter, for å være hennes elsker. Dette ledet til en konflikt mellom Fulko og hans franske riddere og Jerusalems adel, som var lojale mot Melisende. Konflikten sluttet i 1135 med at Melisendes parti grep makten og at Fulko måtte oppgi sin makt oh tillate henne å regjere.
Frem til Fulkos død i 1143 regjerte dronning Melisende med støtte fra Jerusalems adel så alene og med full autoritet, da Fulko ikke våget å motsette seg hennes regjering. Ved Fulkos død i 1143 ble Melisendes sønn Balduin III kronet til hennes samregent. Hun fortsatte imidlertid å regjere alene.
Dronning Melisende hadde et godt forhold til kirken og sterk støtte fra både kirke og baronene under sin regjeringstid. I 1144 forsøkte Melisende å unnsette den beleirede korsfarerstaten Grevskapet Edessa, og da det mislyktes og ble erobret av muslimene sende hun bud til pave Eugenius III, som førte til at han utferdiget et opprop som førte til det annet korstog. Under korstoget deltok Melisende personlig i dets militære operasjoner. Hun fikk imidlertid ikke sin vilje om at det var bedre å angripe Aleppo (som i sin tur ville vært et springbrett retning Edessa) og ikke Damaskus (som kongedømmet Jerusalem hadde et godt forhold til). Korstoget utrette lite håndfast, og førte til at det gode forholdet mellom Jerusalem og Damaskus aldri lot seg gjenopprette.
Senere liv[rediger | rediger kilde]
I 1150 krevde hennes sønn å få rell makt og å krones til eneregent. Dette førte til en konflikt mellom Melisende og hennes sønn som ble fremlagt for Haute Cour. Haute Cour delte landet, og forlente norddelen till Balduin og resten, med selve Jerusalem, til Melisende.
I 1152 erklærte Balduin krig mot sin mor, erobret Jerusalem og avsatte henne. Han forlente henne imidlertid rett til å regjere over byen Naplouse (Nablus) med tilhørende territorium livet ut. Balduin III erkjente Melisendes politiske evner, innså snart at han uten henne hadde få kapable politiske aktører å støtte seg til. Fra 1153 gav han henne en mengde politiske oppdrag og retten til å agere regent i hans fravær.
Dronning Melisende døde av hjerteslag i 1161 i Betania og ble gravlagt i Den hellige gravs kirke i Jerusalem.[4]
Ettermæle[rediger | rediger kilde]
Hennes samtidige William av Tyr (ca 1130-1186) skrev om henne:
- «Hon var en meget vis kvinne, fullt erfaren i nesten alle aspekter av statsaffærer, som så fullstendig triumferte over sitt kjønns handikap at hun kunne ta kontrollen over viktige anliggender [...] strevende etter å utstråle de beste fyrsters stråleglans, regerte Melisende kongeriket med slik evne at hun med rette ble ansett være sine forgjengeres like».
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ The Peerage person ID p10476.htm#i104753, besøkt 7. august 2020[Hentet fra Wikidata]
- ^ The Peerage[Hentet fra Wikidata]
- ^ «Armenian Queens of Jerusalem». PeopleOfAr. 5. november 2015. Besøkt 11. august 2017.
- ^ «Melisende of Jerusalem | Epistolae». epistolae.ccnmtl.columbia.edu (engelsk). Arkivert fra originalen 23. februar 2017. Besøkt 15. september 2017.