Matklokke

Ringing med matklokka i stabburet på gården Bjørnstad fra Vågå. Maihaugen ca.1950

Klokketårn fra 1732 på stabburet, Vang prestegård på Hamar

Stabbur med matklokke. Gården Bjørnstad fra Vågå. Nå på Maihaugen, Lillehammer.

Foto: Karl Ragnar Gjertsen

Klokketårn fra 1859 på Hundorp i Gudbrandsdalen

Klokketårn fra 1890 på Åker gård i Hamar

Matklokke, stabbursklokke eller gårdsklokke var ei klokke som var plassert i et klokketårn på taket av stabburet, eller en annen bygning, på enkelte storgårder, særlig på Østlandet og i Trøndelag. Arbeidsfolk på gårdene hadde kosten hos arbeidsgiveren. Klokka var en nyttig sak som ga signaler om måltider og arbeidstid fra morgen til kveld. Lyden skulle bære ut over alle jordene der folk var i arbeid. Den historiske bakgrunnen er ikke kartlagt i detalj, men bruken av klokker til dette formålet tok slutt i første halvdel av 1900-tallet. Matklokker var ikke eksklusivt knyttet til gårder. Klokker av samme type ble brukt på enkelte store industrianlegg so f.eks. skipsverft, reperbaner og andre arbeidsplasser med mange ansatte.

Lyden fra matklokka hadde en god klang for mange slitne rygger når det ble ringt inn til mat og hvile. Etter middagshvilen var tonen en annen; da het det gjerne "helvetes klokker".

Klokka i stabburstårnet hadde mange ulike navn, som varierte geografisk. Matklokke, gårdsklokke, vellingklokke (Sør-Østlandet), buklokke (Romerike), grøtklokke eller grautklokke (Nedre Telemark) og suppeklokke (Trøndelag) er brukt. I Sverige kalles den vällingklocka.

Matklokkene ble ofte omtalt i kombinasjon gårdsnavn og klokke, som klokken på Bø, slik en ser det hos forfatteren Aanrud.

Funksjon

Matklokka var en bruksgjenstand. På gårdene kalte den arbeidsfolk som var i arbeid ute på åker og eng inn til felles måltid i folkestua. På de store gårdene var avstandene store og matklokka signaliserte dagens ulike arbeidsøkter, måltider og hvile. De som arbeidet på gården hadde måltidene som en del av lønna. Maten ble servert i folkestua; dette var gjerne et eget rom, atskilt fra der bonden og familien hans spiste.

Klokkene ble vanligvis bare brukt i sommerhalvåret når det ble arbeidet på jordene. Om vinteren var arbeidsstokken mindre og arbeidet foregikk enten i eller nær ved gårdstunet, eller i skogen. På skogsarbeid hadde de med seg mat.

At klokkene betydde noe for eierne av gårdene er tydelig ut fra hvordan klokketårnene er dekorert og fremhevet. De markerer rikdom og status, og den makt storbøndene hadde over gårdsarbeiderne. Ei klokke hadde en verdi som tilsvarte 3-5 kyr. Alle måtte underordne seg matklokka.

Matklokka ble også brukt til å varsle brann og andre ulykker. Da ble ringt hardt og lenge. Men de måtte ta en pause av og til for klokka kunne bli opphetet og klangen ødelagt. Med tanke på dette var det restriktiv bruk av klokka. Barn fikk streng beskjed om å holde seg vekk fra klokketauet, som gjerne ble holdt så kort at barn ikke nådde opp.

Omkring 1950 tok bruken av matklokka slutt. Det ble færre jordbruksarbeidere, flere traktorer, og de som ble igjen på gårdene hadde egen klokke på armen - armbåndsur - og holdt seg med kosten selv.

De eldste matklokkene en har registrert går tilbake til siste halvdel av 1700-tallet. Fra 1830-tallet ble de et vanlig fenomen på storgårdene på Østlandet og i Trøndelag.

Utbredelse

Stabbursklokka var et fenomen som hørte hjemme på storgårdene der det var mange arbeidsfolk. Fenomenet er hovedsakelig knyttet til Østlandet og Trøndelag. På Østlandet er det slike klokker på flatbygdene så vel som i de store dalene der klokkene går helt til fjellbygdene. I Buskerud og Telemark er det gårdsklokker i nedre del, men ikke i øvre del av landskapet. I Trøndelag og på Nordmøre var gårdsklokker i bruk. På Agder, Vestlandet og i Nord-Norge var gårdsklokker bare i bruk helt unntaksvis.

Men ikke alle storgårder hadde matklokke. Fra Holstad-grenda i Ås i Akershus fortelles at det er matklokke på gårdene Holstad, Askim, Kjølstad og Pukstad, men ikke på Haugerud, Skjølstad, Hol og Østensjø. I denne grenda med åtte store gårder var det klokker på halvparten. I Øyer i Gudbrandsdalen hadde 43 av 153 gårder stabbursklokke midt på 1900-tallet, ifølge svarene på en spørreliste Norsk etnologisk gransking sendte ut om fenomenet i 1971. I Vestre Gausdal hadde 25 av 118 gårder klokke, mens tilsvarende tall for Bærum var 19 av 118, for Skogn i Trøndelag 21 av 99 og for Straumsnes på Nordmøre 10 av 36.

På Vestlandet og i Nord-Norge var det matklokke på noen få større gårder der de også drev fisketilvirking og handel. På Kjerringøy handelssted henger matklokka fremdeles på plass. Innflyttere fra Østlandet kunne også ta med seg fenomenet til gårder i andre landsdeler. Det lå litt prestisje i klokkeklangen fra stabburet.

Men matklokka begrenset seg ikke til gårdsbruk. Matklokke er dokumentert fra en rekke skipsverft og andre industribedrifter som reperbaner, og her var det nok ikke slik at kosten var en del av lønna. Eksempelvis Øvrevågen verft i Vågen i Kristiansund hvor klokka er bevart på Nordmøre museum, mens matklokkene fra Kolbjørnsvik verft og Tangen reperbane i Arendal er bevart som museumsgjenstander på Kuben i Arendal. På Mellemværftet i Kristiansund og Bratteklev i Arendal henger matklokkene fremdeles på plass.

Plassering, ringing

De fleste matklokkene hang i et klokketårn som var plassert på stabburstaket, låvetaket eller et våningshus. Den skulle henge fritt så lyden bar langt utover. Det skulle heller ikke være for langt å gå for kokka eller den som skulle ringe. Oftest sto en på stabburstrappa og ringte inn til mat. Klokketårnene var mange steder et karakteristisk trekk i kulturlandskapet. Øverst i Gudbrandsdalen og Ottadalen er klokketårnet løkformet og tekket med spon. På flatbygdene er klokketårnet preget av sveitserstilen. Øverst er klokketårnet ofte dekorert med ei vindfløy med årstall.

Produksjon

Klokkene var støpt i messing, bronse eller jern. De var av middels størrelse, mindre enn kirkeklokker. Svarene i spørrelisten forteller at gjennomsnittlig diameter var 33 cm. I mange tilfelle er produsentens navn innstøpt: Skierbak på Elverum, Holte på Toten, Forseth på Singsås, Schmidt i Oslo, Riise i Trøndelag og Olsen Nauen ved Tønsberg. Det nevntes også klokker fra Falun i Sverige og overraskende mange fra et støperi i Seneca Falls i staten New York.

En registrering fra Nes på Romerike forteller at klokkene fra 1700-tallet var produsert i Sverige. Noen matklokker var utrangerte eldre kirkeklokker. En skipsklokke kunne også tas på land og bli matklokke på en gård.

Matklokka i litteraturen

Klokketårnene kunne forundre alle fremmede, som vestlendinger på gjennomreise. Ivar Aasen skriver om sin reise gjennom Ringsaker i 1845 og inntrykket av de mange klokketårnene på storgårdene: «disse Taarn rage op over Gaardene, saaledes at en Fremmed kan troe at see en Kirke paa hver Gaard.»

Alf Prøysen som selv var fra Ringsaker skriver om forbauselsen hos ei tjenestejente som kom fra Vestlandet til Ringsaker: «da hu fekk sjå æille stabburstårna bortover gardom, skjønte hu ingen ting. «Eg trudde det var kjærker æilt eg såg!» sa hu.

Også forfatteren Hans Aanrud fra Gausdal har latt seg inspirere av matklokka. Hjemstavnsdikteren har i sin barnebok Sølve Solfeng fortalt om bygdas matklokker på slutten av 1800-tallet. Den lille husmannsgutten Sølve, som er oppvokst på en avsidesliggende plass, skal gjøre seg kjent nedi bygda og er i følge med bestefaren. Bestefaren forteller om de tre nærmeste gårdene og hva man kunne høre av matklokkene deres. Klokkene var ikke uten budskap om gårdsfolkets lynne og bygdefolkets humoristiske sans. Smør og kaku, smør og kaku, smør og kaku sier klokka på garden Kjelle, og låten fra klokka kalte bygdefolket for Kjelle-sullen. På garden Bø heter låta Husmannsmarsjen og klokkeklangen der er tung, dyp og langsom: Sur suppe og salt sild; æt fort og ti still!. På Skagamo er navnet på klokkenes melodi Jagapå'n', og klokkene der hadde lært seg å småskjenne, akkurat som gårdsfolket. Gjerr en bet-ta, æt og bit og tygg og - skunn deg.

Alf Prøysen har en liten stubb som heter Matklokka der han forteller om hvordan arbeidsfolka på jordene bortetter i bygda kunne kjenne igjen klangen fra klokkene til de enkelte gårdene og hvordan tankene kunne gå til jentene som sto og dro i tauet. Både klokkene, jentene og maten som ventet arbeidsfolka hadde identitet.

Prøysen vokste opp i en tid da matklokkene var i aktiv bruk og han har mange skildringer sett fra arbeidsfolkets side: «Når klokka ringte tel kvelds, var det stor skam å rette ryggen før klokka hadde ringt ifrå seg, og hadde potetplogen kjørt opp ei ny får, så måtte vi plukke ferdig den før vi var ferdig for dagen.»

Ei matklokke skulle stoppe ringinga brått og lyden skulle være like sterk hele tida. "Etterpåklonken" var det om å gjøre å unngå. For jenta som ringte spådde etterpåklonken varsler om ulykke i framtida. Kjæm etterpåklonken, betyr det at du som ringer ska kåmmå i ulykka så mange gonger som det er lausklonker."

I lørdagsstubben "Hester og kuer" skriver Prøysen at matklokka "borti gardom" var en lyd han ikke likte. Det var en lyd som symboliserte ufrihet. ...Det hendte je stæinse i leiken og begynte å fryse på ryggen når den låten tonte over grenda. Den måtte je bøye meg for. Borti gard'n måtte je om itte så mange åra, det var ingen bønn forbi. Unna den klangen kom je itte.

Ellers er matklokka nevnt i mange norske romaner fra 1900-tallet, og bare den som kjenner kulturelementet som matklokka er kan tolke meningen. Som i romanen Lerkehjerter fra et bygdemiljø i Vestfold; der heter det ...Ås, den eneste gården i bygda som har matklokke.

Matklokka - et kulturminne

Fylkeskommune og fylkesmann i Innlandet fylke startet i 2020 et registreringsprosjekt på matklokker og klokketårn på stabbur og låver. I 2017 ble alle eiere invitert til seminar. 400 klokketårn er blitt dokumentert på Hedemarken. Mange av dem trenger restaurering eller vanlig vedlikehold. Det har oppstått en ny tradisjon med å ringe i gårdsklokkene i påske- og pinsehøytidene.

Bilder

• 
  Stabbur med klokketårn fra 1732. Vang prestegård, Hamar.
• 
  Stabbur med klokketårn og gårdsklokke. Røed gård på Jeløya i Moss.
• 
  Fra Røstad i Levanger.
• 
  Barfrøstue med klokketårn Engen Trønnes.
• 
  Matklokke på veggen på sagbygningen på Bratteklev skipsverft.

Litteratur

• Andreas Ropeid: Matklokka. Småtrykk utgitt av Norsk etnologisk gransking. Oslo 1985.
• Jan Horgen: Buklokker, matklokker, villingklokker. Nes Romerike. Rapport fra buklokkegistreringa til Raumnes historielag 1981 -84. digitalbiblioteket
• Ingrid Arnkværn Narmo: «Matklokker og pinseklokker». I Minner ifrå Vang 2002
• Tittel: Matklokketårn på Hedmarken / Utgiver: Hedmark fylkeskommune – Kulturminneavdelingen / Hamar oktober 2019 / ISBN nr: 978-82-997184-5-5 PDF-fil Arkivert 25. juli 2023 hos Wayback Machine.
• Kolltveit, Gjermund: Klokkene ringer for deg – et glimt inn i bøndenes, gårdsarbeidernes og gjeternes klangunivers. Norges lyder. Stabbursklokker og storbykakofoni. 2018.
• Svein Liven: Matklokker. Lautin

Autoritetsdata