Marielkrisen
Marielkrisen var en masseemigrasjon av kubanere som la ut fra havnen Mariel i Cuba på båter for å ta seg til USA mellom den 15. april og 31. oktober 1980. Hendelsen kom etter en kraftig forverring av den kubanske økonomi. Dette skapte spenninger på øya, og oppimot 10 000 kubanere søkte om asyl hos den peruanske ambassade. Som svar bekjentgjorde den kubanske regjering at alle som ønsket å forlate Cuba kunne gjøre det. En utvandring via båt fulgte, organisert av kubansk-amerikanere i enighet med Fidel Castro. Den aller største migrasjonen fant sted fra slutten av april og i mai måned. Den ble avsluttet med en overenskomst mellom Cubas og USAs regjeringer i oktober 1980. Da hadde 125.000 kubanere allerede forlatt landet.
Detaljer[rediger | rediger kilde]
Den voldsomme utreisetrangen ble utløst av en rask svekkelse av den kubanske økonomi. Det ble i de første måneder av 1980 raskt et problem at stadig flere kubanske fartøyer ble stjålet av flyktninger som ville til USA.
| Måned | Ankomster (#) | Ankomster (% av totalen) |
|---|---|---|
| April (fra og med 21. april) | 7 665 | 6 |
| Mai | 86 488 | 69 |
| Juni | 20 800 | 17 |
| Juli | 2 629 | 2 |
| August | 3 939 | 3 |
| September | 3 258 | 3 |
| Total | 124 779 | 100 |
Fidel Castro antydet så etter en tid i en tale den 8. mars 1980 at den kubanske regjering kunne se seg nødsaget til ekstraordinære tiltak. Han minnet om den plutselige åpning av havnen Camarioca ved Varadero i 1965[2] – og derfra kunne eksilkubanere (altså kubanere som allerede var bosatt i USA - i én måned hente rundt 5000 familiemedlemmer sjøveien, før en kubansk-amerikansk luftbro kom i stand; en ordning som frem til 1973 lot rundt 50.000 kubanere i året emigrere til USA.[3] Castro understreket at hans revolusjonære prosjekt og kampen for kommunismens sak hvilte på frivillighetsprinsippet.[2]
Den 1. april trengte seks kubanere i en kapret buss seg med makt inn på det peruanske ambassadeområde i Havanna. Der søkte de om politisk asyl, Kubanske vakter som skulle bevokte ambassaden, forsøkte å forhindre inntrengerne med å åpne ild; én av vaktene ble drept i kryssild. Peru nektet å utlevere asylsøkerne til kubanske myndigheter. Som reaksjon trakk Castro tilbake alle vaktstyrker, og lot kunngjøre over radio at enhver kubaner som ville søke om utreisetillatelse, ville bli innvilget dette. Snart etter hadde tusenvis av kubanere trengt uhindret inn på det peruanske ambassadeområde, i håp om å få reisemulighet til Peru.[4] Den 20. april 1980 erklærte Castro at havnen i Mariel var blitt åpnet for eksilkubaneres avhenting av utreisevillige slektninger.[5]
Straks derpå dro store mengder utreisevillige til havnen i Mariel, som ligger ganske nær Havanna, Cubas hovedstad og største befolkningskonsentrasjon. De ble tatt opp i både sikre og usikre farkoster av hjelpere som hadde seilt over fra det sørlige Florida, og bragt til USA.[6]
I mai 1980 sendte den amerikanske marine skipene USS Saipan (LHA-2) og USS Boulder (LST-1190) avsted for å forsterke Kystvakten med å assistere Mariel-flyktninger i skipsnød. Saipan og Boulder skulle assistere, men ikke transportere, flyktingene (med forsyninger, drivstoff og så videre), men endte opp med å ta ombord folk som trengte legehjelp.
For den amerikanske president Jimmy Carter og amerikanerne begynte den store innvandringen å vekke alvorlig bekymring ikke først og fremst på grunn av antallet, men fordi det ble oppdaget at en god del av dem som kom var folk fra kubanske fengsler og psykiatriske anstalter.
Til slutt ble det utvirket en forståelse mellom amerikanske og kubanske myndigheter. Den kubanske regjering stengte da havnen i Mariel for utreise/flukt-villige. Rundt 125,000 kubanere ankom USAs kyster i omkring 1.700 båter, i mengder som var helt overveldende på den amerikanske kystvakt. Etter ankomst ble mange av båtfolket bragt til flyktningleirer. Andre ble bragt til fengsler i påvente av beslutning om repatriering.
Det synes som om 27 migranter døde under overfarten, blant dem 14 på en overfylt båt som kantret 17. april 1980.
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Larzelere, Alex (1988). The 1980 Cuban Boatlift. Washington, DC: National Defense University Press.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Source: Council for Inter-American Security.
- ^ a b Discurso pronunciado por Fidel Castro Ruz... offisiell nedtegnelse av talen av 8. mars 1980, på den kubanske regjerings nettsider, lest 30. oktober 2013 (spansk)
- ^ Gretchen Bolton: Immigration Emergencies: Learning from the Past, Planning for the Future. Arkivert 4. november 2013 hos Wayback Machine. (PDF; 202 kB), s. 9, U.S. Commission on Immigration Reform, februar 1994, lest 30. oktober 2013
- ^ Gretchen Bolton: Immigration Emergencies: Learning from the Past, Planning for the Future. Arkivert 4. november 2013 hos Wayback Machine. (PDF; 202 kB), s. 13, U.S. Commission on Immigration Reform, februar 1994, lest 30. oktober 2013)
- ^ Gay Nemeti: Mariel Chronology. I: Miami Herald, lest via LatinAmericanStudies.org den 30. oktober 2013
- ^ Kuba: Das Recht des Stärkeren, i: Der Spiegel, Nr. 20/1980, 12. mai 1980, s. 159f.
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- Mariel Passengers Database – fra Miami Herald, 2010 (engelsk/spansk)
- Mariel – Temaside med artikler og fotografier. I: Miami Herald (engelsk)
- Elinor Shields: «Mariel refugees' long voyage to success.»' I: BBC News vom 21. april 2005