Marianne Cope

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Marianne Cope
Nonne
Mother Marianne Cope.jpg
Født23. januar 1838[1][2][3]Rediger på Wikidata
HeppenheimRediger på Wikidata
Død9. august 1918[1][2][3]Rediger på Wikidata (80 år)
KalaupapaRediger på Wikidata
Gravlagt Cathedral Basilica of Our Lady of PeaceRediger på Wikidata
Beskjeftigelse Sykepleier, lærer, misjonær, nonneRediger på Wikidata
Nasjonalitet TysklandRediger på Wikidata
Medlem av Suore francescane di SyracuseRediger på Wikidata
Utmerkelser National Women's Hall of Fame (2005)[4]Rediger på Wikidata
Saligkåret14. mai 2005
Helligkåret21. oktober 2012
Anerkjent avDen katolske kirke
Festdag23. januar
Se ogsåEkstern biografi
VernehelgenSpedalske, utstøtte, hiv/aids-smittede

Marianne Cope, opprinnelig Maria Anna Barbara Koob (født 23. januar 1838 i Heppenheim i storhertugdømmet Hessen (Tyskland), død 9. august 1918Hawaii) var en tyskfødt katolsk nonne som vokste opp i USA, og ble priorinne for et fransiskanerkloster. Hun er kjent for sitt arbeide for spedalske på Molokai i det tidligere kongeriket Hawaii. Hun ble saligkåret den 14. mai 2005 som den første under pave Benedikt XVIs pontifikat, og helligkåret 21. oktober 2012. Ved siden av Damien de Veuster er hun den eneste helligkårede med tilknytning til Hawaii. I 2005 ble hun innvotert i National Women's Hall of Fame.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Marianne Cope var femte barn av ekteparet Peter Koob (1787–1862) og Barbara neé Witzenbacher (1803–1872) i Heppenheim i Hessen. Familien Koob utvandret i 1840 til De forente stater, til industribyen Utica i delstaten New York. Der justerte de sitt etternavn til Cope.

Da Marianne var i åttende klasse var faren blitt invalid. Som den eldste i søskenflokken forlot hun skolen og begynte å atbeide i en tekstilfabrikk for å støtte familieøkonomien.[5] Hennes far var blitt naturalisert som amerikansk borger, og det betød den gang at hele familien automatisk fikk borgerstatus.

Ordenssøster[rediger | rediger kilde]

I 1862 trådte Barbara Cope inn i de nordamerikanske fransiskanerinners hloster St.-Anthony, og fikk ordensnavnet Marianne ved sin ikledelse. I 1875 ble sr. Marianne kalt til å være superior ved St Josephs hospital i Syracuse i New York, og to år etter ble hun generalsuperior for kongregasjonens provins.

Kongeriket Hawai'i[rediger | rediger kilde]

Da sr. M. Marianne Cope fikk høre om hvilken situasjon de spedalske i det daværende kongeriket Hawaiʻi levde i, begav hun den dit. Sammen md seks medsøstre og en leg hjelperske ankom de den 23. oktober 1883 Hawaii-øya Molokai, etter at allerede femti andre kongregasjoner hadde takke nei tok apostolatet der, på grunn av den store smittefaren. Der viet hun seg for resten av sitt liv til omsorgen for de spedalske; blant dem var da også presten Damian de Veuster. Pater de Veuster var tidligere reist til Molokai for å ta seg av de leprasyke der.

Søster M. Marianne ble derimot ikke smittet med lepra. Etter et langt virke på Molokai døde hun 80 år gammel den 9. august 1918.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Find a Grave, 9. okt. 2017, Marianne Cope, 54853709
  2. ^ a b Find a Grave, 9. okt. 2017, Marianne Cope, 8657679
  3. ^ a b Social Networks and Archival Context, 9. okt. 2017, Marianne Cope, w6x651gv
  4. ^ https://www.womenofthehall.org/inductee/mother-marianne-cope/
  5. ^ Krista J. Karch (11. mai 2005). «The road to sainthood: Mother Marianne worked years in Utica mills before joining convent». The Utica Observer-Dispatch. Besøkt 19. mars 2010. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Pilgrimage and Exile: Mother Marianne of Molokai (2nd utg.). Mutual Publishing, LLC. 2009 [1980]. ISBN 978-1-56647-916-5. 
  • Werbegemeinschaft Heppenheim (Hrsg.): Bilder aus unserer Stadt: zu einem kleinen Jubiläum: 10 Jahre Fussgängerzone in Heppenheim; Heppenheim: Werbegemeinschaft, 1984; S. 17
  • Verkehrs- und Heimatverein Heppenheim e.V. (Hrsg.): 1250 Jahre Heppenheim; Heppenheim: Verkehrs- und Heimatverein Heppenheim, 2005; ISBN 3-00-016093-0; S. 120–121