Marcelo Caetano

Marcelo Caetano
Født		17. aug. 1906 Lisboa
Død		26. okt. 1980 (74 år) Rio de Janeiro
Beskjeftigelse		Politiker, universitetslærer, advokat, historiker, jurist, statsviter
Embete		Portugals statsminister (1968–1974) minister of the Colonies Portugals utenriksminister (1969–1970)
Utdannet ved		Universitetet i Lisboa (studieretning: lov og rett)
Parti		União Nacional
Nasjonalitet		Portugal
Gravlagt		Cemitério São João Batista
Medlem av		Academia Portuguesa da História
Utmerkelser		10 oppføringer Storkorset av Isabella den katolskes orden (1970) Storkors av Santiago av sverdets orden Storkorset av Tårn- og sverdordenen Æresdoktor ved Universidad Complutense de Madrid (1960) Storkors av Kristusordenen Storkors av Ordenen for offentlig utdanning Storkors av Imperieordenen Honorary doctorate of the University of Santiago de Compostela Storkors av Sankt Raimund av Peñaforts orden (1969) Storkorset av Alfons X den klokes orden (1957)
Signatur
Marcelo Caetano på Commons

Marcelo José das Neves Alves Caetano (født 17. august 1906 i Lisboa, død 26. oktober 1980 i Rio de Janeiro, Brasil) var en portugisisk politiker og forsker. Han var den siste statsministeren og diktatoren av det portugisiske Estado Novo-regimet. Han ble tildelt rollen som statsminister i 1968 og satt med dette embetet frem til han ble styrtet i nellikrevolusjonen som begynte den 25. april 1974.

Han var ifølge seg selv en reaksjonær og konservativ politiker allerede i sin tidlige ungdom. Caetano startet sin politiske karriere i løpet av 1930-tallet under det autoritære regimet til diktatoren António de Oliveira Salazar. Han ble snart en viktig figur i det portugisiske Estado Novo-regimet.

Mellom 1955 og 1958 ble Caetano betegnet som nummer to i kommandokjeden til regimet etter Antonio Salazar. Han ble tildelt mange oppgaver og satt med flere forskjellige embeter i løpet av diktatur-regimet før han etter den forrige diktatorens alvorlige hjerneslag ble utvalgt til bli den neste portugisiske statsministeren.

I august 1968 ble diktatoren Salazar plutselig rammet av et alvorlig hjerneslag etter at han ned falt fra en stol, og etter nesten 36 sammenhengende år som statsminister ved Estado Novo-regimet ble han fjernet fra makten da han viste seg å være uegnet til å lede landet videre etter slaget.

Dermed ble det bestemt at Caetano skulle erstatte Salazar den 27. september 1968. Det er i ettertid blitt omdiskutert om Salazar i det hele tatt ble konsultert av regjeringen angående dette vedtaket. Ifølge noen trodde Salazar fremdeles at han var statsminister da han døde i juli 1970.

De fleste håpet at den nye 102ndre statsministeren ville myke opp i kantene av Salazar sitt langtlevende autoritære regime og at han ville modernisere økonomien litt. I begynnelsen gikk Caetano videre med å fremme den økonomiske veksten i Portugal og i tillegg gjøre en del sosiale forbedringer, som f. eks. tildelingen av en månedlig pensjon til de rurale arbeiderne som aldri hadde hatt sjansen til å bli betalt trygd mens Salazar var diktator i landet.

Enkelte store investeringer ble gjort på nasjonalt nivå, som for eksempel byggingen av et stort behandlingssenter for olje i Sines. Økonomien reagerte positivt og veldig bra i begynnelsen, men i løpet av 1970-årene startet noen alvorlige problemer å vise seg. Mest på grunn av den tosifrede inflasjonen og da effekten av oljekrisen i 1973 kom frem i lyset.

På den politiske siden, var Caetano sin makt i stor grad holdt i sjakk av president Américo de Deus Rodrigues Tomás, som stort sett hadde vært en gallionsfigur og marionett under styresettet til Salazar. Dette var mer på grunn av en maktbalanse og personlighetene det gjaldt enn noen konstitusjonelle bestemmelser. Som et resultat av dette, var det ikke så mye Caetano faktisk kunne eller var villig til å gjøre av forandringer i Portugal.

Caetano gjorde enkelte forsøk på å dempe de aller strengeste kantene av militær-regimet. Blant noen av hans gester, var PIDE, det fryktede hemmelige politiet, blitt omdøpt til DGS (Direcção Geral de Segurança, general-Direktoratet for sikkerhet).

Opposisjonen fikk lov til å bli med i valget i 1969 da dette ble formelt lovlig igjen i 1945, men de var egentlig uten noen realistisk sjanse til å vinne noen ledige plasser i den portugisiske nasjonalforsamlingen. Men disse små endringene var ikke nok for de største delene av den portugisiske befolkningen som var ivrige etter mer frihet og flere sivile rettigheter.

Siden begynnelsen av 1960-tallet begynte de portugisiske koloniene i Afrika (Angola, Mosambik, Guinea, São Tomé e Príncipe og Kapp Verde) kjempet for uavhengighet, mens regjeringen hjemme i Portugal ikke var villige til å innrømme at de afrikanske landene fortjente sin frihet og uavhengighet.

Da Salazar fremdeles var diktator i Portugal sendte han flere tropper for å kjempe mot uavhengighets-bevegelsene og gerilja-grupperingene som etterhvert poppet frem som paddehatter under uavhengighetskrigen i de afrikanske koloniene. I 1970 hadde krigen i Afrika konsumert så mye som nesten 40% av hele den portugisiske statsbudsjettet og det var ingen tegn til noen endelig politisk løsning i sikte.