Magnuseffekt

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Katamaran med Flettnerrotor som bruker Magnuseffekten til fremdrift.

Magnuseffekt er en kraft på et roterende objekt med fart gjennom luft, gass eller væske. Kraften er rettet vinkelrett på fartsretningen.

Effekten baserer seg på ikke på Bernoullis prinsipp men på Newtons tredje lov, avbøyningskraften på objektet er en reaksjon på avbøyningen som objektet påfører luftstrømmen. Objektet "skyver" luften i den ene retningen, og luften skyver objektet i den andre retningen. Spesielt er en løftekraft ledsaget av en nedadbøyning av luftstrømmen. Det resulterer i en vinkelavbøyning i væskestrømmen, akter på objektet. Den siden av ballen som beveger seg framover beveger seg bort fra sin normale ballistiske bane. Dette gjelder fotballer, golfballer, bordtennisballer, kanonkuler osv. Prosjektiler som skytes ut uten rotasjon kan få en rotasjon med rotasjonsakse på tvers av fartsretningen og får forandret banen på grunn av magnuseffekten. Rifler og flere kanonløp og løp i andre skytevåpen har kanter i spiralform utover løpet som gir prosjektilet en rotasjon med rotasjonsaksen tilsvarende fartsretningen. På grunn av gyroeffekten hindrer dette rotasjon med akse på tvers av fartsretningen som kan gi annen retning for prosjektilet på grunn av magnuseffekten.

Magnuseffekten har ingenting å gjøre med retningsendringen som ballen får når den spretter og friksjonen mellom ballen i spinn og underlaget gir ballen en annen retning.

Heinrich Gustav Magnus (1802–1870) beskrev denne effekten og eksperimenterte med den i 1853.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]