Ludwig Windthorst

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Ludwig Windthorst

Ludwig Windthorst (født 17. januar 1812 på Gut Caldenhof i Ostercappeln ved Osnabrück, død 14. mars 1891 i Berlin) var en tysk politiker.

Han var formann for, og en av grunnleggerne av, Det katolske sentrumspartiet. Etter den tyske riksgrunnleggelse var han den førende representant for den tyske katolisisme og en viktig motstander av Bismarcks kulturkamp mot den katolske kirke.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Ludwig Windthorst kom fra en katolsk familie i et katolsk område i det ellers protestantisk pregede Kongeriket Hannover. Familien hadde i noen generasjoner arbeidet for områdets katolske biskop Windthorst mistet sin far i 1822, da han var ti år gammel. Han ble utdannet ved Gymnasium Carolinum i Osnabrück og tok der en utmerket abitur. Fra 1830 studerte han jus ved universitetene i Göttingen og Heidelberg.

Han ble influert av fremveksten av liberalismen under den såkalte Vormärz-tiden og Hambachfestivalen i 1832, så vel som av den katolske teolog Georg Hermes. Med denne ballast søkte Windthorst å utvikle sin katolske bekjennelse i samsvar med frihetens, borgerrettighetenes og den nasjonaleenhets idealer.

Karriere[rediger | rediger kilde]

Windthorst var utdannet jurist og ble i 1848 råd ved overappellretten i Celle. Mellom 1851 og 1853 og igjen fra 1862 til 1865 var han justisminister i Kongeriket Hannover. Han var også juridisk rådgiver og fullmektig for kong Georg V av Hannover frem til kongen ble avsatt av Preussen i 1866.

Et større virkefelt fikk han etter at Hannover i 1866 ble annektert av Preussen. Han inntrådte da som representant i både den preussiske landdagens deputertekammer og i Det nordtyske forbunds, senere Det tyske keiserrikes riksdag for kretsen Lingen-Meppen. Som tron tilhenger av den fordrevne welfisea kongeætten i Hannover var han leder for de såkalte welferne i riksdagen og som følge av dette motstander av Otto von Bismarcks system. Til tross for dette viser hans taler og fremlegg, særskilt under de første årene, at hans mål var at de nye institusjoner som holdt på å skapes skulle bli så gode som mulig, og han anses å ha innlagt seg store fortjenester særlig ved ordningen av rettsvesenet.

Windthorst var en overbevist katolikk, og da det begynte å vise seg at Bismarcks politikk tok en for katolikkenes religionsfrihet farlig vending, skjerpet han sin motstand mot rikskansleren. I år 1869 ble det romersk-katolske sentrumpartiet startet, og Windthorst ble en av dets medlemmer. Han ble snart partileder og Bismarcks farligste motstander i riksdagen. Han motarbeidet kraftig de tiltak Bismarck rettet mot katolikkene, en politikk kalt Kulturkampf og som karakteriserte Preussens innenrikspolitikk i 1870-årene, men til å begynne med hadde hans motstand ingen virkning.

Zentrumpartiets fiendskap ble imidlertid til sist alt for belastende for regjeringen, ikke minst fordi de antikatolske tiltak hrelle roppvekket en radikalere katolsk motstand og skarpere sentrumspolitikere kom inn i større antall i valgte organer. Bismarck så seg med tiden tvunget til å prøve å vinne de katolske borgeres gunst ved å gi den tilbake deres religionsfrihet. At dette var særlig Windthorsts fortjenste er visst, likeså at Bismarck, for å ikke fremstå som beseiret av «den lille eksellense» (som Windthorst ble kalt), flyttet det viktigste av disse forhandlinger til landdagens øvre kammer, herrehuset, der den der innsatte biskop Georg von Kopp ble de katolske interessenes leder. Windthorst opplevde imidlertid ikke katolikkenes full restitusjon til fulle borgerrettigheter, siden Leo von Caprivi ble rikskansler i 1890.

En rekke katolske skoler i Tyskland er derfor oppkalt etter ham. Hans grav befinner seg i St. Marienkirche i Hannover.

Sentrumspartiets ungdomsorganisasjon Windthorstbund ble oppkalt etter Windthorst. Ludwig-Windthorst-Stiftung i Lingen arbeider for sentrumspolitikerens idealer.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Anderson, Margaret Lavinia: Windthorst: Zentrumspolitiker und Gegenspieler Bismarcks. Düsseldorf : Droste, 1988
  • Aschoff, Hans-Georg: Rechtsstaatlichkeit und Emanzipation – Das politische Wirken Ludwig Windthorsts (Reihe Emsland/Bentheim, Band 5), Sögel: Verlag Emsländische Landschaft, 1988
  • Meemken, Hermann [red.]: Ludwig Windthorst : 1812 – 1891; christlicher Parlamentarier und Gegenspieler Bismarcks; Begleitbuch zur Gedenkausstellung aus Anlass des 100. Todestages – eine Gedenkausstellung des Landkreises Emsland und der Ludwig-Windthorst-Stiftung. Meppen [i.e.] Werlte : Goldschmidt, 1991
  • Windthorst, Ludwig: Ausgewählte Reden : gehalten in der Zeit von 1851 – 1891. Hildesheim (u.a.): Olms, ?
  • Windthorst, Ludwig: Briefe 1834-1880, bearb. von Hans-Georg Aschoff und Heinz-Jörg Heinrich, Paderborn: Schöningh, 1995
  • Windthorst, Ludwig: Briefe 1881-1891, Paderborn: Schöningh, 2002

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]