Lollardisme

Lollardismen var en politisk og religiøs retning i England på slutten av det 14. og begynnelsen av 15. århundre. Bevegelsen motsatte seg kirkens hierarki og avviste en rekke av dens læresetninger, og kirken forfulgte bevegelsens medlemmer som kjettere.

Bevegelsens lære var at fromhet var nødvendig for at en prest skulle være en sann prest som kunne formidle sakramentene, og at en from lekmann kunne utføre de samme handlinger som en prest. De mente dermed at religiøs autoritet kom fra fromhet og ikke fra ordinasjonen og kirkens hierarki. Den lærte også at det fantes en «kirke av de frelste», som overlappet, men ikke var identisk med Den katolske kirke. Denne læren inneholdt et element av predestinasjon. Kritikken rettet seg også mot kirkens rikdom, og lollardene krevde kirkelig fattigdom og skattlegging av kirkens eiendommer. I nattverdslæren trodde de på konsubstansiasjon, ikke transsubstansiasjon, og lå dermed nærmere den lære Martin Luther formulerte et drøyt århundre senere enn den katolske lære.

Opphavet til lollardismen finnes i læren til John Wyclif, en fremstående teolog ved University of Oxford fra 1350-årene. Opprinnelsen til navnet er ikke kjent, men noen mener at det kan komme fra latin lolium, som betyr «ugress», altså en bibelsk referanse fra kirkelig hold til at de sprang opp som ugress mellom såkornene. Det vil i så fall langt fra være det eneste eksemplet på at en bevegelse har fått et navn som i utgangspunktet var ment som et skjellsord. En annen mulighet er at det kommer fra en nederlandsk ord for «noen som mumler», en referanse til deres skikk med å be på en lavmælt måte.

Lollardene fikk i begynnelsen støtte fra den mektige hertug John av Gaunt, som beskyttet bevegelsen og ga den legitimitet. Universitetet i Oxford støttet den akademiske frihet, og ga dermed en viss beskyttelse til akademikerne som var ledende i å formulere lollardismens lære. Etterhvert som bevegelsen vokste ble den i stadig større grad sett på som en trussel ikke bare mot kirkens lære, men også mot den verdslige makt og kirken som institusjon. Dermed mistet de sine beskyttere. På samme tid forsvant John av Gaunt, som gjennom sin andre kone, Costanza av Castilla, gjorde et forgjeves forsøk på å kreve tronen i Castilla.

Fra kirkelig hold var det særlig Thomas Arundel, erkebiskop av Canterbury fra 1396 til 1414, som markerte seg som motstander av bevegelsen.

På begynnelsen av det 1500-tallet ble bevegelsen utslettet etter at kongen og kirken begynte å bruke hardere maktmidler. John Badby, en legmann og håndverker som nektet å frasi seg sine sympatier for lollardismen, ble brent; den samme skjebne ble flere andre til del. Den siste lollard som ble brent ser ut til å være Thomas Harding, som ble henrettet i White Hill, Chesham i 1532.