Thomas Arundel

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Thomas Arundel.
Erkebiskop Arundel

Thomas Arundel (født 1353 sannsynligvis i Etchingham i Sussex i England, død 19. februar 1414) var erkebiskop av Canterbury og rikskansler i England. Han var også en av lollardenes sterkeste motstandere.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Han var en yngre sønn av Richard Fitzalan, 10. jarl av Arundel, og hadde dermed ikke arverett til tittelen.

Begynnende karriere[rediger | rediger kilde]

Hans tidlige karriere ble begynstiget ved farens store innflytelse, og etter farens død i januar 1376 kom han mer og mer under sin bror Richards innflytelse.

Han ble på et tidspunkt før 1386 utnevnt til biskop av Ely.

Broren Richard var en markant kririker av kong Richard II. Han var en av de såkalte Lords Appellant som i 1386 ville vinne utvidede rettigheter fra kongen til fordel for parlamentet. I løpet av de påfølgende uroligheter tapte den tidligere Lord Chancellor (rikskansler) Michael de la Pole, 1. Earl of Suffolk, sitt embete til biskopen av WEly, det vil si til Thomas Arundel. Hans første embedstid skulle vare tre år.[1] Han var da en formidler mellom konge og parlament. Han var rikskansler fem ganger; han fant gang på gang i kongelig unåde, men ble atter gjeninnsatt.

Erkebiskop av York, så av Canterbury[rediger | rediger kilde]

I 1388 ble han så erkebiskop av York, og i 1396 av Canterbury.

Kort tid etter utnevnelsen som erkebiskop av Canterbury falt han i unåde hos kong Richard II, og dro i eksil. Bak dette lå et politisk spill som også hadde trukket inn paven, som utnevnte Thomas Arundel til en bispestol i Skottland. Men ditt ville han ikke.

Roger Walden ble utnevnt til ny erkebiskop. Thomas Arundel reiste til Roma for å fremlegge sin sak direkte for paven. Dette gikk såvidst godt han han raskt etter kunne legge ut på hjemreisen. Fra Roma reiste han via Firenzw, Köln og Utrecht til Paris. Der traff han Henry Bolingbroke, og sammen dro de i juli 1399 til England.[2] Han formidlet mellom Richard II og Henry Bolingbroke og var i perioden 23. august 1399 til 3. september 1399 atter rikskansler.[1] Den Posten som erkebiskop av Canterbury fikk han tilbake.[1]

I 1399 var han altså tatt i nåde igjen av Henrik IV. Ettersom Waldens utnevnelse aldri ble bekreftet av paven, regnes Arundel for å ha vært erkebiskop kontinuerlig fra 1397 til sin død.

Kamp mot lollardene[rediger | rediger kilde]

I 1382 fordømte synoder i London og Oxford John Wyclifs skrifter som kjetterske. Men grep imidlertid ikke inn mot Wyclif personlig, som til slutt døde en naturlig død.

Forfølgelse av lollardene, som fulgte Wyclifs lære, tok til senere. Kong Henrik IV utstedte riktignok allerede i 1401 statuttet De combrende heretico[2], men en systematisk forfølgelse kom ikke før senere. Prosessen mot John Badby i 1410 ble presedert av erkebiskop Thomas Arundel. I 1413 begynte saken mot John Oldcastle. Han ble funnet skyldig, og dømt til døden. Dommen ble imidertid ikke eksekvert, for Oldcastle klarte å flykte.

Død[rediger | rediger kilde]

Erkebiskopen døde av slag i februar 1414. Han ble begravet i katedralen i Canterbury. Både grav og gravkapell ble ødelagt i 1540 av den anglikanske erkebiskop Thomas Cranmer.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c Powicke & Fryde: Handbook of British Chronology. Second Edition, London, 1961
  2. ^ a b H. Vollrath & N. Fryde (utg.): Die englischen Könige im Mittelalter; Von Wilhelm dem Eroberer bis Richard III. Beck, 2004, ISBN 3-406-49463-3


Forgjenger:
 Simon Langham 
Biskop av Ely
Etterfølger:
 John Fordham 
Forgjenger:
 Alexander Neville 
Erkebiskop av York
Etterfølger:
 Henry Beaufort 
Forgjenger:
 William Courtenay 
Erkebiskop av Canterbury
Etterfølger:
 Henry Chicheley 


Forgjenger:
 Michael de la Pole 
Rikskansler i England
Etterfølger:
 William av Wykeham 
Forgjenger:
 William av Wykeham 
Rikskansler i England
Etterfølger:
 Edmund Stafford 
Forgjenger:
 Edmund Stafford 
Rikskansler i England
Etterfølger:
 John Scarle 
Forgjenger:
 Thomas Langley 
Rikskansler i England
Etterfølger:
 Thomas Beaufort 
Forgjenger:
 Thomas Beaufort 
Rikskansler i England
Etterfølger:
 Henry Beaufort