Linjegodsstreiken

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk

Linjegodsstreiken i Oslo i 1976 var en arbeidskonflikt som omfattet om lag 80 ansatte ved bedriften Linjegods' terminal på Alnabru i Oslo. Bakgrunnen for aksjonen var et krav om høyere lønn. Streiken startet 23. april, og varte i nær tre uker. Konflikten fikk stor oppmerksomhet i media, blant annet fordi den ble møtt med harde mottiltak. To ganger aksjonerte politiet mot streikevaktene. Mange ble arrestert. Linjegodsstreiken var en «ulovlig» eller «vill streik», og vakte strid innad i Transportarbeiderforbundet.

Bakgrunnen for konflikten[rediger | rediger kilde]

Terminalen på Alnabru var et nytt og moderne anlegg. Det ble tatt i bruk 2. januar samme året. Men det innebar også at det var en arbeidsplass preget av rasjonalisering, høyt tempo og harde arbeidsforhold.

Bak streiken lå det en langvarig misnøye med lønnsnivået. Ved tariffoppgjøret samme våren hadde Linjegodsarbeiderne fremmet krav om 30 prosent lønnsøkning, noe som på langt nær ble innfridd. Klubben krevde derfor lokale forhandlinger, og samlet seg bak et krav om 800 kr. mer i måneden. 21. april var det forhandlingsmøte. Bedriften avviste kravet. Isteden ønsket Linjegods diskusjon om nye forslag til organisering av arbeidet, med mulighet for bonuser til deler av arbeidsstokken.

Streikens forløp[rediger | rediger kilde]

Streikevedtaket[rediger | rediger kilde]

Fredag 23. april ble resultatene fra forhandlingene presentert på klubbmøte. Med stemmetallene 76 mot 1 ble det vedtatt å gå til streik. Klubbstyret trakk seg, og det ble valgt en streikekomite med om lag ti medlemmer til å lede streiken. Til streikeleder ble valgt Glenn Ostling. En annen sentral person var Per Østvold, den senere formannen i Norsk Transportarbeiderforbund. Han var sekretær for de streikende.[1]

Arbeiderne planla å sette ut streikevakter mandag morgen. Men terminalledelsen reagerte raskt. I løpet av helga flyttet de i praksis hele aktiviteten. De gjenåpnet en gammel terminal på Østensjø, en terminal som hadde blitt nedlagt da det nye Alnabru-anlegget ble tatt i bruk. Mandag morgen var Østensjøterminalen i drift, drevet av kontorpersonale og en del uorganiserte fra Alnabru.

Blokade og politiaksjoner[rediger | rediger kilde]

Dette ble kjent for de streikende, som hadde streikemøte mandagen. De besluttet å aksjonere mot det de oppfattet som en ren «streikebryterterminal».

Tirsdag morgen møtte nærmere 30 streikende opp og sperret inngangen på Østensjø. Blokaden var effektiv. Lastebiler returnerte med uforrettet sak. Utpå dagen møtte politiet med en styrke på om lag 20 mann for å fjerne streikevaktene. 14 av de streikende ble arrestert.

Dagen etter var situasjonen enda mer spent. På nytt blokkerte de streikende terminalen. Nå møtte også studenter og andre for å vise støtte til streiken. Politiet stilte med en styrke på om lag 80 mann, med fire hester og hunder. Rundt 40 demonstranter og streikevakter ble pågrepet i «slaget om Østensjøterminalen». Flere demonstranter og streikevakter ble skadet.

En slik politiaksjon var knapt vanlig kost i en arbeidskonflikt, og sammenstøtene fikk stor oppmerksomhet i media. De streikende selv trakk paralleller til Menstadslaget1930-tallet.

Senere avdekket Lund-kommisjonen også at politiet sendte informasjon om de arresterte videre til Politiets overvåkingstjeneste. POT opprettet «sak» på 45 av de arresterte. Av overvåkningstjenestens notater går det fram at de mente streiken var dominert av «ml-aktivister».[2]

Arbeidsretten[rediger | rediger kilde]

Alt på det første streikemøtet ble mulighetene for å bli dømt i Arbeidsretten diskutert. Møtet vedtok enstemmig å avvise en slik dom. Men politiet spilte også en svært synlig rolle da stevningen for Arbeidsretten etter hvert ble en realitet: Da reiste politiet rundt til streikende arbeidere for å levere stevninga. Dersom vedkommende sjøl ikke var hjemme var det kona eller naboen som fikk uniformert politi på døra. Arbeidsretten dømte senere streiken som ulovlig, og påla de streikende å gjenoppta arbeidet. Men i denne konflikten var kanskje disse politi-rundene mer avskrekkende enn dommen.

Striden i fagbevegelsen[rediger | rediger kilde]

Både Transportarbeiderforbundet og osloforeningen var raskt ute og oppfordret de streikende til å gå tilbake på jobben. Formannen i Oslo Transportarbeiderforening, Arne Hermansen, ble informert om streiken per telefon direkte fra møtet der streiken ble vedtatt. Han ba om å få komme opp til Alnabru, men fikk beskjed om at han ikke var ønsket. Senere deltok han på et av streikemøtene, og gjorde forgjeves forsøk på å overtale Linjegodsarbeiderne til å avbryte streiken.

Innad i fagbevegelsen spilte diskusjonen om protokollen fra det siste forhandlingsmøtet før streiken en viktig rolle. Protokollen slo fast at ledelsen avviste lønnskravet, men den slo også fast at ledelsen ønsket nytt møte i uke 18 for å drøfte videre arbeidsorganiseringen og andre bonusmuligheter. Begge parter hadde underskrevet, og nå hevdet Linjegodsledelsen at arbeiderne hadde gått til streik mens forhandliger fortsatt pågikk. De streikende avviste dette, men oppsummerte i ettertid at de hadde undervurdert protokollens betydning. Ved å signere en såpass upresis tekst ga de bedriftsledelsen mulighet til å så tvil i opinionen.

Økonomisk støtte[rediger | rediger kilde]

Siden streiken var «ulovlig» fikk ikke Linjegodsarbeiderne streikebidrag fra egen organisasjon. Linjegodsledelsen økte det økonomiske presset mot de streikende ved å holde tilbake lønn de hadde til gode. De begrunnet det med at det kunne ble aktuelt med økonomisk erstatning etter aksjonen.

De streikende var helt avhengig av innsamlede midler og støtte. Etter en ukes tid begynte pengebidrag å komme inn. Spesielt var innsamlingene i regi av streikestøttekomiteene viktig. Samtidig ble det vedtatt støtte til streiken i flere foreninger og klubber. 110 faglige tillitsmenn undertegnet et støtteopprop til de streikende.

Medias rolle[rediger | rediger kilde]

Linjegodsstreiken førte til store avisoppslag. I avisene ble AKP(m-l)s rolle framhevet. «Linjegods kan bryte sammen hvis AKP-ml-aksjon lykkes», var tittelen i Arbeiderbladet første streikedagen. «Terminalen i Østensjøveien stengt av AKP-demonstranter», var tittelen etter politiaksjonene. Aftenposten oppsummerte «Linjegods-streik i kjent ulovlig stil», mens VG skrev at streiken var «AKP-inspirert».

Flere i streikeledelsen var tilknyttet partiet. I ettertid har det imidlertid kommet fram at AKP i utgangspunktet var skeptisk til å starte streiken. Partiets ledelse mente klubben var for dårlig forberedt.[3] Da streiken først var en realitet drev imidlertid partiet et omfattende støttearbeid, og partiavisen Klassekampen viet stor plass til de streikende.

Streikeslutt og lockout[rediger | rediger kilde]

Streiken ble innledet med nær 100 prosent enighet blant de streikende. Men politiets aksjoner, trusselen om Arbeidsrettsdom, medias omtale og faren for å miste jobben gjorde etter hvert at enkelte begynte å frykte konsekvensene. På streikemøte 4. mai stemte for første gang et lite mindretall, om lag 10 personer, imot flertallet. Snart valgte noen å gjenoppta arbeidet. Etter nærmere tre uker i streik måtte streikeledelsen oppsummere at 20 streikebrytere var i arbeid. Tirsdag 11. mai ble siste streikedag. Selv om et flertall av de streikende var innstilt på fortsatt strid, ble det fattet enstemmig vedtak om å gjenoppta arbeidet neste dag.

Nå var det imidlertid bedriftens utspill som forlenget konflikten. Da de streikende møtte på Alnabru ble hver enkelt avkrevd en skriftlig erklæring før de fikk begynne å jobbe. De som ikke undertegnet ville miste jobben. De streikende oppfattet dette som en «slavekontrakt», og så på bedriftens utspill som en ulovlig lockout. Samtlige nektet å skrive under.

Forsøkene på å presse arbeiderne til å undertegne førte til nye runder i fagforeningsapparatet. Men nå fikk Linjegodsarbeiderne bredere støtte. «Slavekontrakten» ble for drøy kost. Etter kontakt mellom LO og NAF ble til slutt kravet om undertegning trukket tilbake.

Streikens etterspill[rediger | rediger kilde]

Etter streiken var det fortsatt ampert på Linjegodsterminalen. Fem av de streikende fikk skriftlig advarsel fra bedriften etter en diskusjon om streikebryteri på arbeidsplassen. Klubben ble nektet å benytte bedriftens kantine, og måtte arrangere klubbmøte på parkeringsplassen utenfor etter arbeidstid.

Innad i Oslo Transportarbeiderforening ble også streiken behandlet. Tre av de streikende ble suspendert fra alt faglig arbeid i et år, for «brudd på foreningens lovlige fattede vedtak» under streiken.

Linjegodsarbeiderne fikk ikke gjennomslag for sitt 800-kroners-krav. Men etter streiken ble det raskt forhandlinger for godsekspeditører fra hele landet, der NAF/Linjegods aksepterte et akkordsystem som garanterte mellom 200 og 600 kroner i måneden ut over vanlig tarifflønn. I de streikendes egen oppsummering konkluderte de: «Vi mener at det var en seier når alle Linjegodsarbeiderne slik fikk nytte av streiken vår».[4]

Kilder[rediger | rediger kilde]

  • Linjegodsstreiken. Hvitbok om streiken ved Linjegodsterminalen på Alnabru i Oslo våren 1976. Klubbstyret ved Linjegodsterminalen/Alnabru. Oslo. Utgitt i siste halvår 1976.
  • Fakta om Linjegodsstreiken. Hvitbok utgitt av Streikekomiteen Linjegods. Fire siders A4-trykksak utgitt i mai 1976, under streiken.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Ingen gretten gammel gubbe. Intervju med Per Østvold i Transportarbeideren 3 2009
  2. ^ Lundkommisjonens rapport til Stortinget av 28. mars 1996, punkt 8.4.5.3h, side 416
  3. ^ Framstillingen av streiken på nettsidene til Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek
  4. ^ Side 51, Linjegodsstreiken. Hvitbok om streiken ved Linjegodsterminalen på Alnabru i Oslo våren 1976. Klubbstyret ved Linjegodsterminalen/Alnabru. Oslo. 1976.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]