Lindøy skolehjem

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Lindøens Redningshjem. Xylografi av Gustav Emil Holter. Menneskevennen No. 40. Lørdag den 6te oktober 1888, s. 317.

Lindøy skolehjem ble opprettet som såkalt «redningshjem» for barn av presten og politikeren Lars Oftedal (1838–1900).

Redningshjem, tvangsskole og skolehjem[rediger | rediger kilde]

I 1887 kjøpte Lars Oftedal, som leder i «Bethaniastiftelsen», Lindøy i Nordvik. 3. april 1888 etter sto «Lindøen Oppdragelsesanstalt for Vanartede og Forvillede gutter» ferdig.

Drift og avvikling av redningshjemmet[rediger | rediger kilde]

Læreren og kirkesanger E. M. Mjellem ble tilsatt som styrer, og det var plass til rundt 20 gutter på hjemmmet i byfjorden utenfor Stavanger. Ved innføring av Vergeloven i 1900 ble alle redingsanstaltene gjort til statlig ansvar. Dermed ble Lindøy kjøpt av Stavanger kommune, men kun for å avvikle redningshjemmet. Guttene som bodde der ble enten sendt hjem eller videre til andre institusjoner.

Tvangsskolen på Lindøy[rediger | rediger kilde]

I stedet for det tidligere redningshjemmet opprettet Stavanger kommune en tvangsskole på øya. Men i 1907 ble det bygd en ny tvangsskole i Sørvik (Tvangen) og elevene flyttet dit. Tvangsskolen brant ned til grunnen i 1946, og ble senere aldri bygd opp igjen.

Skolehjemmet «Haabet»[rediger | rediger kilde]

Skolen på Lindøy i Nordvik ble etter at tvangsskolen ble flyttet pusset opp og tatt i bruk som spesialskole og barnevernsinstitusjon.

Da vergeloven ble avviklet i 1952 fikk skolehjemmet endret status som spesialskole. På skolen var det gutter fra 1. til 7. klasse. På 1970-tallet ble det etter beboernes ønske utvidet til også å omfatte ungdomsskoletrinnene. Utover på 1950-, 1960- og 1970-tallet sank antallet beboere, samtidig som antallet ansatte økte.

Til et stykke ut på 1970-tallet var det vanlig at de ansatte også var bosatt på Lindøy, men med bedre transportmuligheter flere ansatte, ble det mer vanlig at de ansatte ble boende andre steder i distriktet.

I 1992 ble navnet endret til Lindøysenteret, og siden 1994 ble også jenter ønsket velkommen som elever. Fra 1995 og videre har Lindøy fungert som en ren barneverninstitusjon med i snitt ni barn fordelt på to hus. Møllehagen skolesenter står for driften av skoletilbudet. Det er nå Bufetat (den statlige delen av barnevernet) som står for driften av Lindøysenteret. Fem år senere var institusjonen planlagt for rundt fem barn.

Grunnleggeren Lars Oftedal[rediger | rediger kilde]

Om presten, predikanten, gründeren, avisredaktøren, Venstre-politikeren og sosialreformatoren Oftedal, mente onde tunger at han hadde «Gud i den ene lommen og byen, [Stavanger], i den andre». Med sin fargerike personlighet og enorme talegaver, fikk Lars Oftedal avgjørende betydning for vekkelsesbevegelsen i 1870- og 1880-årene. Han var leder for omsorgskonsernet Bethaniastiftelsen, og han gjorde seg bemerket både som lokal- og stortingspolitiker. I tillegg etablerte han en rekke bedrifter og grunnla og fungerte som redaktør for flere aviser, den mest kjente av dem var Stavanger Aftenblad.

Oftedal var både elsket og hatet, og det skapte store overskrifter både i inn- og utland da han i 1891 på grunn av en sedelighetsskandale tok avskjed som prest og forlot sine stillinger både som leder for Bethaniastiftelsen og redaktør for Vestlandsposten. Han ble dessuten tvunget til å fratre vervet som stortingspolitiker.

Oftedal kom imidlertid raskt tilbake på banen, med ny avis – Stavanger Aftenblad – og etableringen av et nytt bedehus. I 1898 ble han på ny valgt inn i bystyret.

Hvem var lindøyguttene?[rediger | rediger kilde]

I løpet av de vel 45 år som «Tvangen» eksisterte var det rundt 1500 barn som hadde vært elever der, mens det på «Håpet» hadde vært omtrent 1000 barn i løpet av 120 år. Guttene skulle i utgangspuntet være mellom 10 og 16, men det var ikke uvanlig at gutter helt ned i 7–8-årsalderen ble sendt til Lindøy, og at noen ble her helt til fylte 18 år. Generelt var det en høy andel gutter som ble sendt Lindøy fordi de av ulike grunner ikke klarte å tilpasse seg det alminnelige skolesystem. Skulking, nasking eller lærevansker av forskjellig art var ofte nevnt i rapportene fra lærerne, gjerne i sammenheng med fattigdom eller omsorgsvikt i hjemmet.

Kritikk og oppreisning[rediger | rediger kilde]

I utredningen NOU 2004 nr 23 «Barnehjem og spesialskole under lupen, 1945-1980»[1] ble alle Norges institusjoner gjennomgått, og det fremkom omfattende kritikk av institusjonen. Et granskningsutvalg leverte i 2006 en rapport om de lokale institusjonene i perioden 1954-1993 til fylkesmannen i Rogaland, og dette resulterte i 2006–2008 til en oppreisningsordning.

Lindøyfestivalen[rediger | rediger kilde]

I forbindelse med at Lindøysenteret ble etablert i 1995, ønsket barnevernet å imøtegå en del myter og løse rykter om Lindøy. Dermed ble Lindøyfestivalen opprettet. Dette var en alkoholfri fest for hele familien med kjente artister på hovedscenen, underholdning og aktiviteter for barn, kunstutstillinger, servering og salg av mat. Fra 1998 og ut året 2009 var festivalen et årlig arrangement som strakte seg over en helg i juni. Overskuddet gikk til SOS-barnebyer i Latvia og til Boliviafamilien.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «NOU 2004: 23: Barnehjem og spesialskoler under lupen» (norsk). Barne- og familiedepartementet. 19. desember 2003. Besøkt 27. mai 2017.