Lettice Curtis

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Lettice Curtis
Lettice Curtis.jpg
Født1. februar 1916
Denbury
Død21. juli 2014 (98 år)
Storbritannia
Utdannet ved St Hilda's College, Benenden School
Beskjeftigelse Flyger, ingeniør
Nasjonalitet Storbritannia, Det forente kongerike Storbritannia og Irland

Lettice Curtis (1. februar 1915 i Denbury i Devon i England[1] – 21. juli 2014) var en engelsk flyver, testflyver, ingeniør, racerflyver og sportskvinne.

Tidlig liv[rediger | rediger kilde]

Curtis ble født i 1915 og vokste opp i Devon. Hun utdannet seg ved Benenden School og St Hilda's College i Oxford, hvor hun i tillegg til å studere matematikk, var kaptein på universitetets tennisklubb og fekteklubb.[2] Hun spilte også Lacrosse for universitetet.

Hun lærte å fly i 1937 ved Yapton Flying Club' Ford i West Sussex, og fikk flysertifikat klasse B.

Air Transport Auxiliary[rediger | rediger kilde]

Tidlig i juli 1940 ble hun en av de første kvinnelige flyverne som sluttet seg til Air Transport Auxiliary (ATA), og hun forble i ATA til 30. november 1945, da organisasjonen ble oppløst.[2]

I sin karriere i ATA startet hun med å fly primære skolefly. Eksempler på disse var Tiger Moth eller senere avanserte skolefly som Miles Master og North American Harvard. I løpet av sin tjenestetid ved ATA ble hun etter hvert kapabel til å fly alle typer fly som ble brukt under krigen. Hun var en av de første kvinner kvalifisert til å føre fire-motors tunge bombefly. Hun var den første som leverte Avro Lancaster bombefly, hun fløy Handley Page Halifax 222 ganger og Short Stirling 109 ganger. Hun fløy kontinuerlig gjennom hele krigen, fra ulike fabrikker, i all slags vær, til alle mulige destinasjoner. I henhold til Whittell [pp. 193–94] fløy hun "thirteen days on, two off, for sixty-two consecutive months", mellom juli 1940 og september 1945.

Den 26. okober 1942 ble hun introdusert til USAs førstedame Eleanor Roosevelt, som den første kvinnelige pilot på fire-motors bombefly, under Roosevelts besøk hos ATA på White Waltham Airfield i Maidenhead. På den tiden hadde Curtis allerede fløyet 90 ulike typer fly. Hun avsluttet sin karriere som Førsteoffiser.

Etter krigen[rediger | rediger kilde]

Etter krigen var hun ingeniør og testflyver ved et militært testområde. Hun flyttet senere til Fairey Aviation hvor hun endte opp som senior flight development engineer. Hun tok aktivt del i britiske flykonkurranser, (air racing), fløy ulike typer fly, inklusive Wicko og Spitfire XI, eid av den amerikanske flyattaché i London. Hun var medlem av British Women Pilots' Association.[2] Hun kvalifiserte til å fly helikoptre i oktober 1992 og fortsatte å fly til hun selv bestemte seg for å legge opp i 1995.

Med nasjonaliseringen av britisk flyindustri på seksti-tallet, forlot hun Fairey, og arbeidet for luftfartsmyndighetene. Hun bidro bl.a. med planlegging ved et felles sivilt/RAF flykontrollsenter i West Drayton. Deretter, som pensjonist, arbeidet hun for et firma, engasjert med kontrakter for Sperry Corporation i Bracknell.

Curtis døde den 21. juli 2014, i en alder av 99 år.[3]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Lettice Curtis, The Forgotten Pilots, Nelson & Saunders, Olney, Bucks, 1985, ISBN 0-947750-02-9
  • Lettice Curtis, Lettice Curtis - her autobiography, Red Kite, Walton on Thames, 2004, ISBN 0-9546201-1-9
  • Diana Barnato Walker, Spreading My Wings, Patrick Stephens, Yeovil, 1994, ISBN 1-85260-473-5
  • Giles Whittell, "Spitfire Women of World War II", Harper Perennial, Hammersmith, 2008, ISBN 978-0-00-723536-0

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Lettice Curtis obituary». 25. juli 2014. Besøkt 25. juli 2014. 
  2. ^ a b c Fountain, Nigel (27. juli 2014). «Lettice Curtis obituary». The Guardian. Besøkt 27. juli 2014. 
  3. ^ Ian Richardson. «YAM Saddened at Passing of Patron Lettice Curtis». Yorkshireairmuseum.org. Besøkt 25. juli 2014.