Leonardo De Lorenzo

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Leonardo De Lorenzo
Leonardo De Lorenzo in 1913.jpg
Født29. august 1875[1][2][3]
Viggiano
Død29. juli 1962 (86 år)
Santa Barbara[4]
Beskjeftigelse Fløytist, komponist, musikkpedagog, universitetslærer
Nasjonalitet Italia (19461962), Kongedømmet Italia (18751946)

Leonardo De Lorenzo (født 29. august 1875 i Viggiano, i provinsen Potenza, død 29. juli 1962 i Santa Barbara, i California) var en italiensk fløytist.

Biografi[rediger | rediger kilde]

De Lorenzo begynte å studere fløyte som åtteåring ved konservatoriet San Pietro a Majella i Napoli. Han måtte imidertid til å avbryte studiene da han var 16 år, og emigrerte til USA for å jobbe. I 1896 kom han tilbake til Italia for å avtjene verneplikta i Alessandria i et militærorkester under ledelse av Giovanni Moranzoni[5]. Her begynte han å komponere, og han satte ni av komposisjonene sammen til Nove sudi artistici (ni artistiske studier), som ble publisert av den tyske Julius Heinrich Zimmermann.

Etter å ha avtjent verneplikta, turnerte han i Italia, Tyskland, England og Sør-Afrika. I 1907 dro han tilbake til Napoli for å gjøre ferdig studiene sine, og reiste i 1909 videre til USA hvor han byttet på å være førstefløytist med Georges Barrère[6] i New Yorks filarmoniorkester, ledet av Gustav Mahler. Senere jobbet han også i orkestrene i Minnesota, Los Angeles og Rochester. Da han spilte i Minneapolis symfoniorkester, møtte han i 1914 det som skulle bli hans kone, pianisten Maude Peterson.

Han jobbet fra 1923 som fløytelærer hos Eastman School of Music fram til han pensjonerte seg i 1935. Som pensjonist syslet han hovedsakelig med å komponere [5], blant annet komponerte han Saltarello og Pizzica-pizzica med inspirasjon fra den tradisjonelle musikken i hjemlandet. Det didaktiske verket My Complete Story of the Flute (min komplette fløytehistorie) ble utgitt i 1951, og blir en stor suksess i det klassiske miljøet. Den 25. oktober 1953 donerte han alle dokumentene sine til universitetet i Sør-California. Nesten ni år senere dør han i sitt hjem i Santa Barbara, 86 år gammel.

Komposisjoner[rediger | rediger kilde]

  • Appassionato, for fløyte, op. 5
  • Giovialità, for fløyte og piano, op. 15
  • Saltarello, for fløyte, op. 27
  • Carnevale di Venezia, for fløyte
  • Nove grandi studi
  • I tre virtuosi, for tre fløyter, op. 31
  • I seguaci di Pan, for fire fløyter, op. 32
  • Non plus ultra, for fløyte, op. 34
  • Pizzica-Pizzica, for fløyte, op. 37
  • Suite mitologica, for fløyte, op. 38
  • Idillio, for fløyte og piano, op. 67
  • Improvviso, for fløyte og piano, op. 72
  • Sinfonietta (Divertimento Flautistico), for fem fløyter, op. 75
  • Trio Eccentrico, for fløyte, klarinett and fagott, op. 76
  • Trio Romantico, for fløyte, obo and klarinett, op. 78
  • I quattro virtuosi (Divertimento fantastico), for fløyte, obo, klarinett and fagott, op. 80
  • Capriccio, for fire fløyter, op. 82

Didaktiske verk[rediger | rediger kilde]

  • L'Indispensabile. A complete modern school for the flute (utgitt i 1912)
  • My complete story of the flute (1951)

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Gemeinsame Normdatei, 28. apr. 2014
  2. ^ International Music Score Library Project, 9. okt. 2017, Leonardo de Lorenzo, Category:Lorenzo,_Leonardo_de
  3. ^ SNAC, 9. okt. 2017, Leonardo De Lorenzo, w6f554vb
  4. ^ Gemeinsame Normdatei, 31. des. 2014
  5. ^ a b (en)Biografi av Leonardo De Lorenzo, besøkt den 30. mars 2014
  6. ^ Robert Bigios fløytesider, besøkt 30. mars 2014.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]