Laissez-passer

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Laissez-passer utstedt av FN

Laissez-passer («la passere») er et reisedokument som kan utstedes av konsulater beregnet for en konkret reise, og/eller en sterkt begrenset periode. Reisedokumentet utstedes gjerne der et pass er gått tapt, og en borger sitter fast i utlandet og trenger noe som muliggjør grensepasseringer på reisen tilbake til hjemlandet. Det dreier seg gjerne om ett enkelt papirark, og ligner ikke alltid på noe pass. Uttrykket kan også benyttes på noe annet vis, som for eksempel om nødpass, om statsløses reisedokumenter, og om dokumentet som medfølger liktransport over landegrensene.

Uttrykket er i bruk, men ikke meget; i Wienerkonvensjonen om konsulære relasjoner av 1963 benyttes i stedet det mer vide (pass og) «reisedokumenter» (som kan omfatte meget, til og med nasjonale identitetskort). I den norske lov om pass (1997) er det heller ikke nevnt noe laissez-passer - skjønt reisedokumenter. Men den klassiske laissez-passer, som nå ofte brukes synonymt om slike reisedokumenter, er historisk et noe mer avgrenset begrep.[trenger referanse]

Dagens bruksområder[rediger | rediger kilde]

Ikke bare stater, men også visse internasjonale organisasjoner, som De forente nasjoner[1], Den europeiske union og Det internasjonale Røde Kors, har dokumenter som benytter dette begrep. Det vanligste er å gi laissez-passer for enveis reise til det dokumentutstedende land av en humantitær årsak, som for eksempek familiegjenforening. Noen regjeringer kaller det som i Norge er nødpass for laissez-passer. Andre utsteder dem til statsløse, eller til slike som ikke klarer å skaffe seg et hjemreisedokument fra eget lands myndighet, eller hvis regjering ikke anerkjennes av det dokumentutstedende land.

Laissez-passer-dokumentre kan også utstedes for gods eller annet ikke levende for å lette transport over landegrenser. For eksempel fremgår det av Agreement on the Transfer of Corpses hvordan menneskalige levninger kan utstyres med laissez-passer-dokumenter slik at liket kan begraves eller kremeres i et annet land enn der personen døde.

Historie[rediger | rediger kilde]

Historisk ble laissez-passer-dokumenter gjerne benyttet under krig eller andre krevende perioder for å sikre passasje gjennom spesielle områder, eller ut av krigssoner, eller som passersedler for diplomater eller andre representanter eller borgere fra tredjeland. I disse sammenhenger ville typisk et laissez-passer være knyttet til helt spesifikke og avgrensede bestemmelser som avgrenset bevegelsesrommet. Dokumentets format og dets utstedende myndighet kunne være så ymse, altså mer eller mindre standadisert, alt etter omstendighetene.

Et eksempe kunne være da den irakiske regjering tidlig i 1950-årene gav sine 120.000 jødiske borgere tillatelse til utreise (Operation Ezra and Nehemiah), på betingelse av at de frasa seg statsborgerskapet og etterlot seg sine eiendommer og øvrige midler. Reisedokumentet de fikk, var et laissez-passer, siden de ikke lenger hadde rett til irakisk pass.[2]

Annen betydning[rediger | rediger kilde]

En ganske annen bruk av ordet laissez-passer kan være som (sjeldent) synonym for laissez-faire.[trenger referanse]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Convention on the privileges and immunities of the United Nations» (PDF). United Nations. 1946. Besøkt 17. mai 2010. 
  2. ^ «Paradise Lost: An Iraqi Jewish Story». Reform Judaism. Union for Reform Judaism. 33 (2). vinteren 2004. ISSN 0482-0819. Arkivert fra originalen . Besøkt 15. juni 2010. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]