La Mulâtresse Solitude

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
La Mulâtresse Solitude
«Solitude, monument aux esclaves resistants» Skulptur av Nicolas Alquin
Fødtca. 1772Rediger på Wikidata
Capesterre-Belle-Eau[1]
Død29. nov. 1802[2]Rediger på Wikidata
Pointe-à-Pitre[1]
BeskjeftigelseMotstandskjemper Rediger på Wikidata
NasjonalitetFrankrike
La Mulâtresse Solitude på Commons

La Mulâtresse Solitude (norsk: Mulattkvinnen Solitude) (omtrent 1772–1802) er en legendarisk skikkelse i guadeloupisk historie. Hun var en frigitt slave som er blitt et symbol på kvinners motstand i kampen mot slaveri generelt og i Guadeloupes historie spesielt. Hun er også blitt et symbol for kvinnekamp i videre forstand. Hun deltok i kampen mot gjeninnføring av slaveri på Guadeloupe i 1802. Det finnes få historiske fakta om henne, men til gjengjeld er det utviklet mange legender om hennes bragder og mot.

UNESCO har innlemmet henne i sin oversikt over betydningsfulle kvinner i afrikansk historie.

Navnet[rediger | rediger kilde]

Hun ble kalt «La Mulâtresse» («mulattkvinnen») på grunn av sin opprinnelse, som gjorde at hun hadde lysere hud enn de fleste andre slavene. Dette hadde en positiv betydning for henne i slavehierarkiet i samtidens samfunn: Fordi hun hadde blek hud og lyse øyne, ble hun satt til å gjøre husarbeid i stedet for å måtte arbeide på markene som de andre slavene.[3]

Navnet Solitude, som direkte oversatt betyr ensomhet, var ikke helt uvanlig på Guadeloupe. I et register fra 1860 over nylig frigitte slaver, er det registrert fire kvinner, i alderen ett til 80 år, med navnet Solitude, ofte sammen med et annet fornavn, som «Solitude Rose» og «Solitude Virginie».[4]

Biografi[rediger | rediger kilde]

Solitude ble født på Guadeloupe rundt 1772. Ifølge forfatteren André Schwarz-Bart (1928–2006), som skrev en roman om henne 200 år senere, var moren en afrikansk slave, og faren en europeisk sjømann som skal ha voldtatt Solitudes mor på en slavetransport fra Afrika til Vestindia.[5]

Da slaveriet ble avskaffet i 1794, sluttet hun seg til en gruppe frigitte slaver og ble hos dem til hun ble fengslet av franskmennene i 1802.[6] Etter at Napoleon Bonaparte kom til makten i slutten av 1799, vedtok han en lov som gjeninnførte slaveriet i de franske koloniene.[7] Innbyggerne på Guadeloupe, som hadde opplevd en tid i frihet, gjorde motstand. Offiseren Joseph Ignace hadde organisert motstand i Pointe-à-Pitre. Han og hans menn sluttet seg til en annen opprører, Louis Delgrès, en fri mulattoffiser. Solitude var blant dem som samlet seg rundt Delgrè og kjempet ved hans side for frihet. Delgrès og hans følgesvenner oppildnet hverandre med ropet «Lev fri eller dø!».[8]

I mai 1802 ble Solitude, sammen med flere av opprørerne, tatt til fange av franskmennene, og dømt til å tortureres eller henrettes. Det franske verbet som er brukt om straffen i Auguste Lacours historiebok fra 1855, «supplicier», er ikke entydig. I romanen fra 1972 skriver Schwarz-Bart at hun ble dømt til å henges. Solitude var gravid da hun ble fengslet, så fullbyrdelsen av straffen ble utsatt til dagen etter fødselen, i november 1802.[6] Det er ikke kjent hva som skjedde med barnet, men både kunstnere og andre har gjort seg tanker om det.[9][10][11]

Eneste historiske dokument[rediger | rediger kilde]

Solitude er ikke omtalt eller nevnt i noe historisk dokument før 1855, da bokverket Histoire de la Guadeloupe av Auguste Lacour ble publisert, fem tiår etter at kampene mellom guadeloupiske slaver og den franske kolonimakten fant sted. I boken er hun omtalt i et eget, kort avsnitt.[12] Omtalen er muligens basert på intervjuer med vitner som opplevde kampene. Forfatteren av boken Women Warriors and National Heroes (2020), Boyd Cothran, skriver at ettersom karakteristikken av henne er så negativ, var vitnene utvilsomt hvite, det vil si de var hennes motstandere i kampen mot gjeninnføring av slaveri.[13]

Fiksjon og hypotese[rediger | rediger kilde]

I 1972 utkom André Schwarz-Barts roman La Mulâtresse Solitude. Mye av det som presenteres som historiske fakta om Solitude i artikler og på nettsteder stammer fra denne boken.[14] (Det gjelder for eksempel opplysningene om at Solitudes opprinnelige navn var Rosalie og at hun hele livet lette etter sin mor). Romanen er den første kjente publikasjonen som i sin helhet handler om Solitude. Opplysningene om henne i romanen er fiksjon, og boken er ikke ansett som historisk korrekt, selv om den er basert på historiske kjensgjerninger om samfunnet hun levde i.[15] Forfatteren la et stort arbeid i forarbeidet, for å gjøre samfunnet og menneskene han beskrev troverdige. Han ønsket at boken skulle ha preg av en legende. Ettersom hun ikke hadde eksistert i noe dokument mellom 1855 og 1972, var hun også blitt borte fra historien. Schwarz-Barts bok gjorde at Solitude «gjenoppstod» i Guadeloupes kollektive bevissthet, og legendene om henne utviklet seg med utgangspunkt i den.[16]

Det var vanlig at dødsstraff ble omgjort til mildere straffer, som tvangsarbeid, og én hypotese om Solitudes skjebne er at hun ble frigitt. I et register fra 1800-tallet over nylig frigitte fanger fra Guadeloupe, er en 80-årig kvinne ved navn Solitude nevnt. Hun er registrert 18. januar 1860. Alderen kan stemme med La Mulâtresse, men det opprinnelige fornavnet som er oppført, Marie-Galante, og etternavnet, Toto, er ukjente.[17][15]

Ettermæle[rediger | rediger kilde]

Parken «Le Jardin Solitude» i Paris. Skulptur av Didier Audrat (2022)[18]

En legende sier at Solitude ledet et slaveopprør, en annen at hun førte flere av de frigitte slavene opp i fjellene så de kunne gjemme seg for franskmennene, men at de ble funnet og tatt til fange.[19] Hun er blitt et symbol for motstand mot undertrykkelse og slaveri generelt – og kvinnenes motstand mot slaveriet på Guadeloupe spesielt.[20][21]

Det er ingen grunn til å tro at hun noen gang var i Afrika, men UNESCO har likevel ment at hun er en viktig representant for alle kvinner som kjemper mot slaveri – og har innlemmet henne i sin oversikt over 40 betydningsfulle kvinner i afrikansk historie.[22] Bare fire kvinner som ikke bor, eller bodde, i et afrikansk land er tatt inn på listen. De fire er Sojourner Truth (USA), Queen Nanny (Jamaica), Luiza Mahin (Brasil) og Solitude. Alle er av afrikansk opphav og kjempet mot slaveri og undertrykkelse på ulike måter.[23]

I tillegg til muntlige tradisjoner og legender, finnes det flere mer håndfaste minnesmerker over henne fra 1999 og senere. Det er reist statuer til minne om henne, gater og parker er oppkalt etter henne – og hun er omtalt i litteratur av ymse slag. Det er også forsket på henne og samfunnet hun levde i.[24][25]

Statuer[rediger | rediger kilde]

Les Abymes.

I 1999 ble den første statuen av henne reist på Héros aux Abymes Boulevard i Guadeloupe. Statuen er naturalistisk og viser en høygravid Solitude. Den er utformet av billedhuggeren Jacky Poulier, som selv er fra Guadeloupe.[26]

I 2007 ble et monument reist til minne om henne i Hauts-De-Seine i Île-De-France. Monumentet er utført i materialene jern og brent iroko, et afrikansk treslag. Fremstillingen er mer stilisert enn i statuen fra 1999. Ifølge billedhuggeren Nicolas Alquin er dette ikke bare et minnesmerke over Solitude, men et minnesmerke over alle undertrykte og slaver som har gjort opprør.[27]

I 2022 ble en statue av henne i full størrelse reist i parken Jardin Solitude i Paris. Den ble avduket 10. mai 2022, på Frankrikes nasjonaldag til minne om slavehandel, slaveri og slaveriets avskaffelse. Statuen er i bronse og er utformet av billedhuggeren Didier Audrat. Det finnes rundt 1000 statuer i Paris, bare rundt 40 av dem til minne om kvinner. Dette er den første statuen av en svart kvinne i Paris som ikke bare representerer en allegori, men en historisk, navngitt person.[28][29]

Gater og plasser[rediger | rediger kilde]

Fra tegneserien om Solitude på UNESCOs nettsted. Tegning: Yann Degruel

I 2014 ble en ny vei i Ivry-sur-Seine i Frankrike oppkalt etter henne: alleé De la mulâtresse Solitude.

Også i byen Les Abymes på Guadeloupe er en gate oppkalt etter henne: rue Mulâtresse-Solitude.

I september 2020 ble en egen park innviet i Paris til minne om Solitude fra Guadeloupe. Den fikk navnet «Jardin Solitude» (Solitude-hagen).[30]

I litteraturen[rediger | rediger kilde]

I 1972 utkom André Schwarz-Barts biografiske roman La Mulâtresse Solitude. Boken kom på norsk i 1973 i Herbert Svenkeruds oversettelse, med tittelen Mulattkvinnen Solitude.[31][32][33]

I 2008/2009 diktet og komponerte Pascal Vallot, selv fra Guadeloupe, den musikalske komedien Solitude la marronne[34] basert på hennes liv.[35]

I 2019 utkom romanen Spigaoù av Frédéric Lesgrands-Terriens, med Solitude som hovedperson.[36]

På UNESCOs nettsted om kvinner i afrikansk historie, er det en egen modul om Solitude. Der er det blant annet en tegneserie som er inspirert av legendene om livet hennes.[37]

I 2020 utga Paula Anacaona den historiske romanen Solitude – la flamboyante (norsk: Solitude – den fargerike/flammende).[38] Romanen er, ifølge forlaget, «en fri tolkning av legenden om Solitude, heltinne i kampen mot slaveri på Guadeloupe.»[39][40]

Annet[rediger | rediger kilde]

«Guadeloupe Solitude», som hun også er kjent som, blir vurdert for inkludering i Pantheon, det franske mausoleet for fremstående franske borgere. Feministgruppen «La Barbe» (norsk: Skjegget) samlet i 2013 flere hundre demonstranter utenfor Pantheon for å protestere mot mangelen på kvinner i det prestisjefylte mausoleet. Solitude var en av kvinnene de ville ha «pantheonisert».[41] Pr. 2022 er det to kvinner og 71 menn i Pantheon. De to kvinnene er Marie Curie – og Sophie Berthelot, som ble begravet ved siden av sin mann, kjemiker og politiker Marcellin Berthelot.[42]

220 år etter at Solitude ble tatt til fange i 1802, utga det franske postvesenet, La Poste, i mai 2022, et frimerke for å hedre henne.[43] I postvesenets begrunnelse står det blant annet at det er et frimerke med bilde av Solitude, en tidligere slave og historisk skikkelse i motstandskampen mot slaveri. En filatelistisk utgave er en del av en serie hyllester som for tiden gis til heltinnen (la héroïne), over hele landet.[44]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Le Dictionnaire universel des créatrices[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ FemBio-Datenbank, oppført som Solitude (Sklavinnenname: Rosalie), FemBio-ID 31718, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Serbin, Sylvia & Yann Degruel (illustrasjoner) (u.d.). «The mulatto Solitude» (PDF). UNESCO. Besøkt 27. september 2022.  tegneserie som er en tolkning av Solitudes historie
  4. ^ «anchoukaj - non an nou - noms de famille guadeloupéennes et martiniquaises - Cm 98». www.anchoukaj.org. Besøkt 8. oktober 2022. 
  5. ^ «Portraits de femmes remarquables : La mulâtresse Solitude / 1772-1802 Musée du quai Branly.». Arkivert fra originalen 21. januar 2014. Besøkt 27. september 2022. 
  6. ^ a b Lacour (1855)
  7. ^ «20 mai 1802 - Bonaparte légalise l'esclavage - Herodote.net». Besøkt 28. mai 2020. 
  8. ^ Brudey, Eric. «La mulâtresse solitude - Une histoire de solitude». Arkivert fra originalen 3. januar 2011. Besøkt 27. august 2013. 
  9. ^ Artmajeur. «Pitit A Solitid - L'enfant De La Mulâtre, Peinture par Nikki Elisé | Artmajeur». www.artmajeur.com (fransk). Besøkt 5. oktober 2022. 
  10. ^ «FR-TUL - Civilisation - Realie - Solitude de Guadeloupe». www.fr-tul.cz. Besøkt 5. oktober 2022. 
  11. ^ «Mémoires de Guadeloupe». www.memoires-de-guadeloupe.com. Besøkt 5. oktober 2022. 
  12. ^ Lacour, Auguste (1855). Histoire de la Guadeloupe. Basse-Terre, Guadeloupe: Imprimerie du gouvernement. s. 311. «Enkel norsk oversettelse: Mulattkvinnen Solitude, som hadde kommet fra Pointe-à-Pitre til Basse-Terre, var da i Palermo-leiren (en leir der det også var noen hvite kvinner, oversetters kommentar). Hun lot sitt hat og raseri bryte ut ved enhver anledning. Hun hadde kaniner. En av dem hadde rømt, hun bevæpnet seg med et spidd, løp, stakk det gjennom kaninen, løftet den og viste den for de andre fangene (antagelig de hvite kvinnene, ut fra det som står i tidligere avsnitt om forholdene i leiren). «Se her», sa hun, og blandet de mest fornærmende eder i det hun sa. «slik skal jeg behandle dere når tiden kommer!» Og denne uheldige kvinnen skulle bli mor! Solitude forlot ikke opprørerne, men forble nær dem, som deres onde ånd, for å oppfordre dem til de største forbrytelsene. Til slutt ble hun arrestert midt i en gruppe opprørere, og hun ble dømt til døden; men fullbyrdelsen av straffen måtte utsettes. Hun ble torturert (eventuelt drept oversetters kommentar) 29. november, dagen etter fødselen.» 
  13. ^ Cothran (2020), s. 18: «Solitude appeared in no historical documents. The only written attestation of her existence came in a single paragraph in August Lacour’s Histoire de la Guadeloupe, written decades after the events and based on interviews with witnesses. Given the negative portrayal of Solitude, these were undoubtedly whites.»
  14. ^ «The Mulatto Solitude biography | Women». en.unesco.org. Besøkt 28. september 2022. 
  15. ^ a b «The Mulatto Solitude pedagogical unit 4 | Women». en.unesco.org. Besøkt 29. september 2022. 
  16. ^ Rovera, Catherine (15. april 2021). «« La femme Solitude de Guadeloupe »». Continents manuscrits. Génétique des textes littéraires – Afrique, Caraïbe, diaspora. 16 (fransk). ISSN 2275-1742. doi:10.4000/coma.6673. Besøkt 30. september 2022. 
  17. ^ N.N. «anchoukaj - non an nou - noms de famille guadeloupeennes et martiniquaises». www.anchoukaj.org. Besøkt 29. september 2022. 
  18. ^ «Solitude, une statue emblématique de la lutte contre l'esclavage». www.paris.fr (fransk). Besøkt 29. september 2022. 
  19. ^ «La Mulâtresse Solitude: The woman who lead a slave uprising while pregnant». culturacolectiva.com (engelsk). 14. januar 2022. Besøkt 4. oktober 2022. 
  20. ^ «Five great French women from history you need to know about». The Local France (engelsk). 8. mars 2018. Besøkt 30. september 2022. 
  21. ^ «Forgotten Feminist Faves: Solitude & Stormé». Besøkt 30. september 2022. 
  22. ^ «The Mulatto Solitude | Women». en.unesco.org. Besøkt 29. september 2022. 
  23. ^ «UNESCO Women in Africa History | Women». en.unesco.org. Besøkt 4. oktober 2022. 
  24. ^ «Enslaved: Peoples of the Historical Slave Trade». enslaved.org (engelsk). Besøkt 30. september 2022. 
  25. ^ «Solitude». Oxford African American Studies Center (engelsk). doi:10.1093/acref/9780195301731.001.0001/acref-9780195301731-e-75145. Besøkt 30. september 2022. 
  26. ^ «Statue de la Mulâtresse Solitude - Les Abymes». fr.guadeloupe-tourisme.com (fransk). Besøkt 1. oktober 2022. 
  27. ^ «Site du CNMHE, Comité national pour la Mémoire et l'Histoire de l'Esclavage». 
  28. ^ Montalivet, Hortense de (25. september 2020). «Qui est Solitude, héroïne de la résistance des esclaves qu'Hidalgo met à l'honneur à Paris». Huffpost (fransk). 
  29. ^ «Victims of slavery: who was Solitude, the “mulatto girl”, whose statue was inaugurated in Paris?». West Observer (engelsk). 10. mai 2022. Besøkt 5. oktober 2022. 
  30. ^ «Une première statue de femme noire inaugurée samedi à Paris». Le Monde.fr (fransk). 24. september 2020. Besøkt 27. september 2022. 
  31. ^ Schwarz-Bart, André (1973). Mulattkvinnen Solitude. [Oslo]: Cappelen. ISBN 82-02-02905-8. OCLC 1028247245. 
  32. ^ Dyade; nr 8, 1973. Dyade. 1973. s. 18-19.  Anmeldelse av Mulattkvinnen Solitude
  33. ^ Ragnar Kvam (1972). «Det store epos om de farvede». Arbeiderbladet 1972.07.22. s. 6. 
  34. ^ «esclave marron» var et gammelt fransk begrep for en rømt slave. «Marronne» er hunkjønnsform
  35. ^ «Solitude la marronne : spectacle musical de Paskal Vallot à partir du 24 janvier 2009 - Actualité Guadeloupe». guadeloupe.coconews.com. Besøkt 27. september 2022. 
  36. ^ Lesgrands-Terriens, Frédéric (2018). Spigaoù. Petit Canal. ISBN 978-2-9560212-1-6. OCLC 1107849757. 
  37. ^ Sylvia Serbin (tekst); Yann Degruel (illustrasjoner) (2014). «The Mulatto Solitude» (PDF). UNESCO. Besøkt 29. september 2022. 
  38. ^ Anacaona, Paula (28. november 2020). Solitude la flamboyante (fransk). Anacaona Editions. ISBN 978-2-490297-11-5. 
  39. ^ Sitatets originaltekst fra forlagets nettsted «Une libre interprétation de la légende de Solitude, héroïne de la lutte contre l’esclavage en Guadeloupe. Pour entendre la voix de la résistance.»
  40. ^ «Solitude la flamboyante». Editions Anacaona : Brésil, féminisme, décolonialisme (fransk). Besøkt 8. oktober 2022. 
  41. ^ «Feminists want 'great women' buried in Pantheon». France 24 (engelsk). 27. august 2013. Besøkt 5. oktober 2022. 
  42. ^ «La mulâtresse Solitude au Panthéon ?». 
  43. ^ «Timbre - Solitude - v.1772-1802 - Lettre verte». www.laposte.fr (fransk). Besøkt 29. september 2022. 
  44. ^ «Timbre Solitude : un hommage à la figure emblématique de la résistance des esclaves». La Poste Groupe (fransk). Besøkt 8. oktober 2022. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=La_Mulâtresse_Solitude&oldid=23394008»