L’Express
| L’Express | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Land | Frankrike[1] | ||
| Type | Avis | ||
| Innhold | Nyhetsmagasin | ||
| Grunnlagt | 16. mai 1953 | ||
| Pris | 5,90 euro[2] | ||
| Eier(e) | Patrick Drahi | ||
| Grunnlegger(e) | Jean-Jacques Servan-Schreiber | ||
| Språk | Fransk[1] | ||
| Hovedkontor | Paris | ||
| ISSN | 0014-5270, 2491-4282 | ||
| OCLC | 556949683 | ||
| Nettsted | https://lexpress.fr/ (fransk) | ||
L’Express (ISSN 0245-9949) er et fransk ukentlig nyhetsmagasin. Da det ble grunnlagt i 1953 under den første indokinesiske krig, var det bygd på modellen til det amerikanske magasinet Time.
Historie[rediger | rediger kilde]
Magasinet ble grunnlagt av Jean-Jacques Servan-Schreiber, senere president for Parti républicain, radical et radical-socialiste, og Françoise Giroud, som tidligere hadde vært redaktør for Elle og senere ble Frankrikes første kvinnesaksminister (1974) og deretter kulturminister (1976). Magasinet uttrykte sin støtte til politikken til Pierre Mendès-France i Indokina, og hadde generelt en orientering til venstre for sentrum. Det var motstander av krigen i Algerie, og spesielt bruken av tortur.[3] I mars 1958, som følge av en artikkel der Jean-Paul Sartre anmeldte boken La Question av Henri Alleg, ble magasinets utgivelse stoppet av den franske regjeringen. For å gjenoppta utgivelsen, måtte L'Express trykke en ny utgave uten den aktuelle artikkelen. François Mauriac var en fast bidragsyter, men han forlot L'Express da Charles de Gaulle ble værende ved makten.
I 1964 forlot flere journalister L’Express, deriblant Jean Daniel og André Gorz, for å grunnlegge magasinet Le Nouvel Observateur. Servan-Schreiber endret l'Express til et mindre politisk engasjert magasin, og opplaget steg fra 150 000 til 500 000 eksemplarer i løpet av tre år.
I 1971, som et resultat av Servan-Schreibers politiske aktivitet i det radikale partiet, sluttet ni journalister i magasinet og startet Le Point for å motarbeide det de oppfattet som «dagens franske intellektuelle elite i pressen og andre steder, med deres venstrevridde dogmer og selvtilfredse nihilisme.»[4]
I 1977 solgte Servan-Schreiber magasinet til Jimmy Goldsmith.[5][6] Jean-François Revel ble direktør i oktober 1978.
Han ble etterfulgt av Yves Cuau i mai 1981. I 1987 ble L'Express solgt til C. G. E., og i 1995 ble magasinet igjen solgt, denne gang til CEP communications, en filial av Havas. Denis Jeambar ble ny direktør.
I 1998, etter at Vivendi overtok kontrollen med Havas, var magasinet igjen under Vivendis kontroll. Etter at Vivendi gikk konkurs, ble L’Express i 2002 solgt til Socpresse (80 prosent eid av Dassault Group). I 2006 ble det kjøpt av partneren Roularta. I 2008 hadde L'Express 2,3 millioner lesere hver uke.[7]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b (på en, fr, es, zh-hans, ar) The ISSN portal, Paris: ISSN International Centre, , ISSN 0014-5270, Wikidata Q70460099, https://portal.issn.org/
- ^ https://www.cbnews.fr/medias/image-express-veut-sortir-du-rouge-2022-64045.
- ^ Jean-Jacques Servan-Schreiber The Guardian, torsdag 9. november 2006
- ^ Making Le Point Arkivert 13. juli 2010 hos Wayback Machine. Time Magazine, mandag 27. november 1972
- ^ Jean-Jacques Servan-Schreiber The Times, 8. november 2006
- ^ Sir Jimmy's Cross-Channel Fiefdom Arkivert 20. februar 2011 hos Wayback Machine. TIME Magazine, mandag 18. april 1977
- ^ Groupe Express-Roularta Arkivert 4. september 2010 hos Wayback Machine.
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- (fr) Offisielt nettsted
- (en) L'Express – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
