Kryolitt
Kryolitt (Na3 Al F6, natriumaluminiumfluorid) er et mineral med forholdsvis begrenset tilgjengelighet i naturen. Det mest kjente utvinningsstedet er en stor forekomst i Ivigtût på Grønlands vestkyst, men denne gruven gikk tom i 1987.
Historisk har stoffet vært brukt som en kilde for aluminium, og senere i elektrolytisk produksjon av aluminium fra aluminiumrike malmsorter som bauxitt, som er en blanding av mineraler rike på aluminiumoksid (for eksempel gibbsitt, diaspor og boehmitt). Problemet med å skille aluminium fra oksygen i oksidmalmen ble løst ved å bruke kryolitt som fluksmiddel for å skille ut metallet. Da naturlig kryolitt er for sjelden til denne bruken, brukes kunstig natriumaluminiumfluorid framstilt fra fluoritt i denne prosessen.
Kryolitt opptrer som glassaktige, hvite, rødaktige eller gråsvarte monokline prismatiske krystaller med en hardhet på 2,5-3,0, og en spesifikk tetthet på 2,95-3,0. Det er gjennomskinnelig eller transparent med en brytningsindeks på a=1,3385-1,339, b=1,3389-1,339, g=1,3396-1,34. Disse verdiene er så like verdiene for vann at mineralet blir nesten usynlig under vann. Bergverksarbeiderne som kom til Grønland, brukte iblant kryolitt som anker for skipene, og vennet seg aldri til hvordan disse ankrene forsvant (ble usynlige) straks de sank ned i vannet.[1]
I tillegg til Grønland, er mineralet også påvist i Pikes Peak i Colorado, USA, Mont Saint-Hilaire, Quebec, Canada, og i Miask, Russland. Det er også kjent fra Brasil, Tsjekkia, Namibia, Norge, Ukraina, og flere amerikanske delstater.
Kryolitt ble først beskrevet i 1799 i forbindelse med påvisning i Ivigtut og Arksukfjord på Vest-Grønland. Navnet kommer av gresk kryos = frost og lithos = stein.
Et viktig kjemisk stoff som er bundet til kryolitt er natriumheksafluoroaluminat.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Oliver Sacks: Onkel Wolfram, forlaget Cappelen, Oslo 2006, ISBN 82-02-23853-6