Hopp til innhold

Kroppskrenkelse

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Kroppskrenkelse, tidligere kjent som legemsfornærmelse, er et lovbrudd som etter den norske straffeloven går ut på å utøve vold mot en person, eller på annen måte krenker hen fysisk, i henhold til § 271.[1]

Begrepsendring i og med ny straffelov (2005)

[rediger | rediger kilde]

I straffeloven av 1902 § 228[2] ble begrepet legemsfornærmelse brukt. I 2015 trådte lov om straff av 2005 i kraft. I ny straffelov av 2015 er begrepet legemsfornærmelse erstattet med kroppskrenkelse, som regulert i § 271.

I henhold til forarbeidene til straffeloven (2005), Ot.prp. nr. 22 (2008-2009), tilsiktes det ingen realitetsendringer i gjerningsbeskrivelsen. Strafferammen er lik for kroppskrenkelse, jf. § 271, men utvidet til fengsel inntil seks år for grov kroppskrenkelse, jf. strl. (2005) § 272.

Gjerningsbeskrivelsen

[rediger | rediger kilde]

Hva som er «vold» vil være gjenstand for en konkret skjønnsmessig vurdering. Det er ikke noe vilkår at fornærmede er påført skade eller smerte, men det må kreves at det er foretatt en kraftanstrengelse av en viss styrke, som oppleves som ubehagelig. Slag og spark er de mest typiske eksemplene, men også kloring, biting, lugging o.l. vil rammes. Omstendighetene rundt handlingen vil kunne ha betydning; et vennskapelig klask på ryggen vil bli sett annerledes på enn et slag mot en person man har en uoverensstemmelse med.

Det andre alternativet, å krenke noen fysisk, har sjelden selvstendig betydning, men vil kunne komme inn ved ubehagelige handlinger som ikke naturlig kan karakteriseres som vold. Eksempler kan være øredøvende lyd, motbydelig stank, blendende lys, blåse røyk i ansiktet på noen osv. Spytting kan også rammes, forutsatt at det er legemet som rammes, og ikke bare fornærmedes klær.

Skyldkrav

[rediger | rediger kilde]

Det alminnelige skyldkravet er forsett, i samsvar med straffeloven § 40. Uaktsom kroppskrenkelse rammes altså ikke av loven. Medvirkning er straffbart. Der visse uforsettlige følger øker strafferammen (se nedenfor) er det et vilkår at gjerningsmannen kunne ha innsett at denne følgen ville inntreffe, såkalt culpa levissima.

Strafferamme og straffutmåling

[rediger | rediger kilde]

Den alminnelige strafferammen for kroppskrenkelse er bøter eller fengsel inntil 1 år. Grov kroppskrenkelsen har en strafferamme på 6 år.

Straffutmålingen i den enkelte sak vil komme an på mange forhold, som for eksempel gjerningsmannens subjektive forhold, tidligere straffehistorie osv. Generelt kan det imidlertid sies at straffen for en legemsfornærmelse som ikke har ført til noen skade vanligvis vil bli utmålt til en bot. Unntak kan tenkes der gjerningsmannen også tidligere har blitt dømt for voldsforbrytelser. Fengselsstraff er mest praktisk der det har inntruffet en skade av noe mer alvorlig art, eller der hvor gjerningsmannen har en voldelig forhistorie. Ellers er også samfunnsstraff mye brukt i forbindelse med § 271.

Andre vilkår for straff

[rediger | rediger kilde]

Påtalen er i henhold til fjerde ledd som utgangspunkt ikke ubetinget offentlig. Offentlig påtale vil bare skje dersom visse vilkår er oppfylt, enten at handlingen har hatt døden til følge, den er utøvd mot nær familie eller det foreligger såkalte «allmenne hensyn» som tilsier at handlingen påtales. Er ikke noen av disse vilkårene oppfylt er det et vilkår for straffeforfølgning at fornærmede påtaler forholdet, i praksis innleverer en anmeldelse til politiet. Dette må gjøres innen 6 måneder etter at forbrytelsen skjedde, forutsatt at fornærmede kjenner identiteten til gjerningsmannen, jf. straffeloven § 80.

Selv om vilkårene for å dømme noen for kroppskrenkelse ellers er oppfylt, kan gjerningspersonen i visse tilfeller fritas for straff der det foreligger provokasjon eller retorsjon, se tredje ledd. Dette innebærer enten at handlingen skjedde etter en forutgående kroppskrenkelse eller ærekrenkelse (provokasjon) eller at den ble gjengjeldt av fornærmede med tilsvarende (retorsjon). Er dette tilfelle er det opp til rettens frie skjønn å avgjøre om straff skal anvendes, noe som vil komme an på de konkrete forholdene i saken. Rimelighetshensyn vil normalt være avgjørende.

Referanser

[rediger | rediger kilde]