Kronikk for den katolske kirke i Litauen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Kronikk for den katolske kirke i Litauen (Lietuvos katalikų bažnyčios kronika eller LKB kronika) var den best kjente og lengst bestående samizdat-publikasjon i Den litauiske sovjetrepublikk, en av Sovjetunionens republikker.

Den tok etter den russiske samizdat Kronikk av løpende begivenheter (Хроника текущих событий),[1] og utkom fra 18. mars 1972 til 29. mars 1989. Bak den stod aktive katolikker, fremfor alt prester og nonner.[2] Det utkom i alt 81 utgaver.[3] Den fokuserte på en sovjetiske anti-religiøse kampanje og undertrykkelse av katolikker i Litauen, han tok også inn rapporter om andre overgrep mot menneskerettigheter der og i det øvrige Sovjetunionen.

Tekstene var i det store og hele pessimistiske, og gjenspeilet beleiringsstemningen som rådet i kirken.[4] Skribentene og utgiverne ble ofte forhørt, arrestert og fengslet av KGB, blant dem undegrunnstidsskriftets grunnlegger og første redaktør jesuittpateren Sigitas Tamkevičius (etter landets uavhengighet ble han erkebiskop av Kaunas). Mellom 1973 og 1983 ble i alt 17 av dem arrestert (to prester, fire nonner og elleve lekfolk).[2] Etter Tamkevičius' fengsling i 1983 ble Kronika redigert av Jonas Boruta. Andre sentrale skribenter og medarbeidere var Petras Plumpa, Nijolė Sadūnaitė, Gerarda Elena Šuliauskaitė, Bernadeta Mališkaitė og Kazimieras Ambrasas.[5]

Kronika ble skrevet på skrivemaskin og mangfoldiggjort på primitive selvlagede maskiner. Opplaget var derfor ikke på mer enn mellom hundre og 300 eksemplarer.[2]

Med hjelp fra russiske dissidenter (Sergej Kovalev, Gleb Jakunin og andre) og vestlige besøkende (som tok med seg souvernirer med skjulte fotografiske filmer av Kronika) ble Kronika smuglet ut av Østblokken.[6] I USA ble den oversatt og publisert av vennligsinnede grupper. Tekstene ble også lest opp av Vatikanradioen, Voice of America og Radio Liberty.[3]

Kronika inspirte til tilblivelsen av Kronikk for den katolske kirke i Ukraina (1984–87) innen den ukrainske bysantinsk-katolske kirke.[7]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Paweł Wołowski, Katarzyna Korzeniewska Jak służąc Bogu przechytrzyć KGB. Rozmowy z twórcami "Kroniki Kościoła katolickiego na Litwie", wyd. RHETOS, Warszawa 2006 ISBN 83-89781-14-X
  • Słownik dysydentów. Czołowe postacie ruchów opozycyjnych w krajach komunistycznych w latach 1956-1989. Tom II, wyd. Ośrodek Karta, Warszawa 2007 ISBN 978-83-88288-84-5

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Lane, Thomas (2001). Lithuania: Stepping Westward. Routledge. s. 89. ISBN 0415267315. 
  2. ^ a b c Juozevičiūtė, Vilma (2012). «Lietuvos katalikų bažnyčios kronika» (PDF) (litauisk). Genocide and Resistance Research Centre of Lithuania. Besøkt 27. desember 2014. 
  3. ^ a b Suziedelis, Saulius A. (2011). Historical Dictionary of Lithuania. Scarecrow Press. s. 80. ISBN 9780810875364. 
  4. ^ Girnius, Kęstutis (1989). «Catholicism and Nationalism in Lithuania». Religion and Nationalism in Soviet and East European Politics. Duke University Press. s. 118. ISBN 9780822308911. 
  5. ^ Tapinas, Laimonas; m.fl., red. (1997). «Lietuvos katalikų bažnyčios kronika» (PDF). Žurnalistikos enciklopedija (litauisk). Vilnius: Pradai. s. 284. ISBN 9986-776-62-7. 
  6. ^ Tamkevičius, Sigitas (1997). «LKB Kronika». Lietuvos katalikų bažnyčios kronika (litauisk). LKB Tarpdiecezinė Katechetikos komisija. 11. ISBN 9986-556-56-2. ISSN 1052-1771. 
  7. ^ Tataryn, Myroslaw (1989). «The re-emergence of the Ukrainian (Greek) Catholic Church in the USSR». Religion and Nationalism in Soviet and East European Politics. Duke University Press. s. 295. ISBN 9780822308911. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]