Krigsforsikringen for norske Skib

Senkingen av DS «Norefos» (i bakgrunnen) 1. mars 1918. Bildet er tatt fra ombord på den tyske ubåten «U 157», som skjøt skipet i senk utenfor Vest-Afrika etter at mannskapet på 23 var blitt beordret i livbåtene.

Krigsforsikringen for norske Skib var en norsk obligatorisk ordning for forsikring mot krigsfare under første verdenskrig.

Bakgrunnen for ordningen var hvordan den store norske handelsflåten var tungt involvert i trampfart mellom de store krigførende nasjonene, spesielt var Storbritannia og Tyskland viktige. Datidens forsikringsordninger omfattet ikke skip som gikk i fart til eller fra krigførende land, så ved krigsutbruddet i 1914 gikk de norske skipene til nøytrale havner der de forholdt seg i ro. Både Rederforbundet og regjeringen ønsket en ny forsikringsordning for å sikre inntekter og holde varetransporten i gang, og man fikk derfor innført et gjensidig og tvunget opplegg for krigsforsikring av hele den norske handelsflåten.

Ordningen ble først regulert ved lov av 21. august 1914, senere kom det flere tilleggslover, der den av 16. juli 1915 var den viktigste. Første utgave av ordningen forsikret bare selve skipene, mens senere revisjoner også forsikret sjøfolkenes eiendeler ombord i skipene. Fra september 1914 kom også ordningen Norsk Vareforsikring, som gjaldt last. I motsetning til Krigsforsikringen for norske Skib var dette et privateiet selskap, men det hadde delvis statsgaranti.

Krigsforsikringen for norske Skib ble begynt avviklet i samsvar med kongelig resolusjon av 1. desember 1922, og i løpet av 1923 la styret i foreningen ned virksomheten. Et lignende opplegg gjenoppstod i 1935 med Den Norske Krigsforsikring for Skib.