Krigene i Lombardia

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Krigene i Lombardia
Dato1423–54
StedLombardia
ResultatFreden i Lodi - kompromissavtale. Førte til maktbalanse og periode med stabilitet.
Stridende parter
Coat of Arms of the Republic of Venice.svg Republikken VeneziaBlason famille it Visconti2.svg Hertugdømmet Milano
Kommandanter og ledere
Coat of Arms of the Republic of Venice.svg Venezia:
Francesco Foscari
Carmagnola
Carlo I Malatesta
Taddeo d'Este
Niccolò Fortebraccio
Blason famille it Visconti2.svg Milano:
Filippo Maria Visconti
Francesco Sforza
Niccolò Piccinino
Niccolò Fortebraccio

Krigene i Lombardia betegner en rekke konflikter mellom Republikken Venezia og Hertugdømmet Milano, samt deres respektive allierte. Krigene var en maktkamp over hegemoniet i Nord-Italia. Krigene ble utkjempet i fire større felttog, som blant annet ødela økonomien i Lombardia, og svekket Republikken Venezia. Krigene varte fra 1423, helt til Freden i Lodi ble underskrevet i 1454.[1]

Gjennom krigenes gang ble Italia politisk omstrukturert: fra mange små konkurrerende kommuner og italienske bystater vokste det seg frem fem store stater som ville utgjøre Italia gjennom hele 1400-tallet og frem til de italienske kriger ved begynnelsen av 1500-tallet. Disse var: Republikken Firenze, Kirkestaten, Republikken Venezia, Hertugdømmet Milano, og Kongedømmet Napoli. Det viktige kulturelle sentret i Toscana, samt de i Nord-Italia (Siena, Pisa, Urbino, Mantova og Ferrara) mistet innflytelse og ble politisk marginalisert.

Krigene var et resultat av venetiansk innblandning i Fastlands-Italias politikk, men forårsaket også mer av dette. I løpet av krigen kom Venezia til å utvide seg helt til breddene av elven Adda. Konfliktene involverte resten av Italia i skiftende allianser, men kun i mindre sammenstøt. Venezia underla seg Verona i 1402, Padova i 1405, og resten av Øst-Lombardia (det venetianske terra ferma, «fastland») året etter. Før hadde Venezia kun vært en maritim makt, og dens tidligere konflikt med Republikken Genova hadde blitt utelukkende utkjempet til sjøs. Den skiftende motvekten i krigen var Firenze som vekslet mellom å støtte Venezia og Milano. Først var de alliert med Venezia mot Milano, men senere allierte de seg med Francesco Sforza mot den voksende trusselen Venezia.

Freden i Lodi, undertegnet i 1454, førte til 40 år med fred i Nord-Italia da venetianske interesser endret seg. Det var en gjensidig avtale om ikke-aggresjon mellom de fem nye italienske maktene som og ble kalt «Den italiske liga». Selv om gnisningene mellom Milano og Napoli skapte uro i området, holdt freden seg helt fram til utbruddet av de italienske kriger i 1494, da Milano kalte inn kongen av Frankrike for å hevde sine krav over Kongedømmet Napoli.[2][3][4]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]