Komplementsystem

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Komplementsystemkaskaden. Her er kun klassisk og alternativ vei vist. Lektinveien følger mye av samme vei som klassisk. Nederst vises membranangrepskomplekset MAC.

Komplementsystemet er en plasmaproteinkaskade som er en viktig del av det medfødte immunforsvaret.[1] Det bidrar i prosessen med å fjerne patogener sammen med antistoffer og fagocytter. Ettersom det er en del av det medfødte forsvaret har det ikke mulighet til å forandre seg, men den generelle forsvarsmekanismen kan settes i verk av det medfødte immunforsvaret.

Systemet består av et stort antall små plasmaproteiner dannet i leveren som til vanlig er inaktiv. Når det blir aktivert vil proteaser i systemet spalte spesifikke proteiner med nye spaltende egenskaper, samt frigjøre anafylatoksiner som er kjemotaktiske. Resultatet av kaskaden blir et stort antall proteiner som går sammen og danner membranangrepskomplekset MAC som lager hull i cellemembranen på patogenet, og som består av proteinene C5, C6, C7, C8 og C9. Det er over 25 proteiner som utgjør komplementsystemet, blant annet plasmaproteiner, slimhinneproteiner og membranproteiner. De utgjør omtrent 5 % av globulinproteinene i blodplasma.

Det er tre signalveier som kan aktivere komplementsytemet: Klassisk vei, alternativ vei og lektinveien. [2]

En komplementbindingsreaksjon kan benyttes for å påvise et antistoff eller antigen som ellers er vanskelig å måle eller påvise. Det benyttes en indikatorreaksjon med et annet antistoff og tilsvarende antigen som ikke reagerer hvis en mengde komplement er brukt opp av antistoffet i prøven og tilsatt antigen.

Flere smittsomme sykdommer kan påvises med en prøve av pasientens serum som kan testes med komplementbindingsreaksjoner. Det kan påvises om det finnes antistoff mot sykdommen i prøven.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Janeway, CA Jr; Travers P, Walport M, et al (2001). The complement system and innate immunity. Immunobiology: The Immune System in Health and Disease. Garland Science. Besøkt 25.02.2013.
  2. ^ Abbas AK, Lichtman AH, Pillai S (2010). Cellular and Molecular Immunology. (6. utgave utgave). Elsevier. ISBN 978-1-4160-3123-9.