Knecht Ruprecht

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Rupert Knekt, til venstre, hjelper nissen, i midten, med å dele ut julegaver. I Vorarlberg i Østerrike.

Knecht Ruprecht eller Rupert knekt var en gestalt som tidligere opptrådte i nordtyske juleopptog. I skriflige kilder kan han spores tilbake til 1600-yallet, da imidlertid til et juleopptor i Nürnberg, lenger sør i Tyskland.[1]:155

I sin mest drastiske versjon kan han ha oppstått som en slags tammere utgave av djevelen.[2]

I gamle tider kom Rupert knekt sammen med en vennligere skikkelse - se nedenfor. Senere er skikkelsens opprinnelige betydning nesten glemt, og Rupert knekt sammenblandes med Nikolaus eller den avledede julenissen.

Skikken er opprinnelig knyttet til kvelden før 6. desember, som er minnedagen for Den hellige Nikolaus i den katolske liturgiske kalender.

Rupert knekt kommer inn med et ris i hånden og en sukkertoppformet gråpapirshatt på hodet. Ofte er han kledt i brun og svart ulsterfrakk. Han holder en alvorlig skjennepreken for barna for deres forseelser, som han regner opp sammen med straffetrusler. Dar han er like ved å bortføre de forskremte små barna, kommer i rett tid den milde, hvitkledde Kinkeljes (forvrengning av det tyske Kindlein Jesus, Jesusbarnet), som vel i til å begynne med blir vred når han får høre om de mange barnestrekene og vil gå sin vei, men som snart blir blidgjort, føyser bort Rupert og skjenker julegaver til barna, på den betingelse av at de for fremtiden retter sine feil.

Dette juleoppogg oppgis ha på et og annrt hold etter tysk forbilde å ha blitt oppført også i Sverige.

Noen steder motsvares Rupert av Martin – som i Estland og Finland -, andre steder av Nikolaus.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Werner Mezger: Sankt Nikolaus. Zwischen Kult und Klamauk. Schwabenverlag, Ostfildern 1993, ISBN 3-7966-0723-3.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Siefker, Phyllis (1997). Santa Claus, Last of the Wild Men: The Origins and Evolution of Saint Nicholas, Spanning 50,000 Years. McFarland. ISBN 0-7864-2958-5. 
  2. ^ Manfred Becker-Hubert: Lexikon der Bräuche und Feste. Herder-Verlag, Freiburg/ Basel/ Wien 2000, ISBN 3-451-27317-9, s. 287.