Kjølhaling

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Kjølhaling.

Kjølhaling (fra nederlandsk kielhalen) var en avstraffelse og torturmetode brukt på skip. Offeret ble festet i et tau og dratt under skroget på tvers av kjølen av båten til vedkommende kom opp til overflaten på den andre sida. En kunne i enda alvorligere tilfeller også bli kjølhalt langsetter kjølen.

Kjølhaling, også kalt overhaling, kan dessuten bety å krenge en båt ved hjelp av taljer slik at en kan reparere bunnen og kjølen på båten.

Straffemetode[rediger | rediger kilde]

Kjølhaling langs kjølen var vanligvis en dødsstraff, siden det kunne ta så mye som tre minutter eller mer å trekke synderen under fartøyet. I de fleste tilfeller var kjølhaling en uoffisiell straff, ilagt av kapteinen som representerte loven ombord. Det skal ifølge mytene også ha vært straff for sjørøvere.

Kjølhaling var en lovlig straffemetode i den nederlandske marinen. Den som ble kjølhalt ble dratt tverrskips, raskt nok til at han ikke druknet, men langsomt nok til at det var en prøvelse da den som ble kjølhalt også ble oppskrapt av skjell og rur på skroget. Hvis skipets lege tillot det, kunne straffen gjentas. Den første offisielle beskrivelsen av kjølhaling er i en hollandsk forordning av 1560, og straffen ble ikke formelt avskaffet før 1853. Kjølhaling ble også praktisert i den britiske Royal Navy og den franske marinen inntil 17201750. Britiske krigsskip skal ha innført ordningen allerede på 1000-tallet. I tillegg til den britiske marine, skal også britiske handelskompanier som Det britiske ostindiske kompani og Afrikakompaniet ha brukt metoden.

Å krenge en båt for ettersyn[rediger | rediger kilde]

Å kjølhale kan også bety å krenge en båt kraftig slik at den ene sida av kjølen kommer over vann. En kan dermed etterse og reparere skroget på én side av gangen. Krengingen oppnås ved hjelp av kraftige taljer og halinger som festes mellom mastene, skutesida og land, det vil si mot en kai, en strand eller et svaberg med helling eller en holk eller pram med kran. Kjølhaling ble foretatt først og fremst for å stoffe og tette bordkledningen med drev og bek, såkalt kalfatring.

Seilskuta Stockholmsbriggen i tørrdokk, sluseporten er bak fotografen.

Metoden med å vippe kjølen fri fra vannet har vært vanlig langs hele norskekysten, og det er mange lokale stedsnavn som antyder hvor kjølhalingen foregikk. Navn og betegnelser som «Bekhus», «Bekhuskai» og «Steinkar» antyder at det har vært kjøhaling av båter like ved. På flere sjøfartsmuseer er det utstilt kjølhalingsblokker, det vil si ekstra grove blokker med en skivediameter på rundt en halv meter. Slike blokker ble rigget med løper for å lage de kraftige taljene som trengtes for å krenge store skuter 40, 50, og kanskje 60 grader.

Istedenfor kjølhaling brukes i dag slipp, der hele farkosten heves opp på land, eller dokk, en pongtongkonstruksjon eller et basseng med sluseporter (tørrdokk) der skipene kan laste, losse eller repareres.

Kjølhalingsskjeret i Jondal[rediger | rediger kilde]

I havna i Jondal i Hardanger, kan man se et skjær som er brukt til kjølhaling ved overhaling (vøling) av seilskuter i eldre tider.

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]