Hopp til innhold

Katana

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Katana fra det 16. eller 17. århundre
Skjeftet (tsuka) til en katana.
Katana-sverd med delenavn på japansk

Katana () var navnet på samuraienes langsverd (大刀 daitō), og var i hovedsak i bruk etter 1400, da det tok over for tachi. Katana uttales på japansk; kah-tah-nah, og har ingen flertallsform på japansk.

Katana som statussymbol

[rediger | rediger kilde]

Katana er et svakt krummet enegget sverd tradisjonelt brukt av japanske samuraier, sverdet ble båret ved stikke det bak beltet (obi) med eggen opp. Selv om katanaen ble båret brukt av flere klasser av soldater, var våpenet som tilbehør til et sivilt antrekk først og fremst knyttet til samuraiene. I Edo-perioden hadde de som privilegium retten til å bære katana sammen med en kortere wakizashi (et katanalignende kortsverd) eller enda kortere tantō (kampkniv). Når katanaen ble båret sammen med en wakizashi ble de to våpnene kalt daisho, som betyr «stor – liten» og viste eierens status som samurai i det japanske samfunnet.

På grunn av den komplekse framstillingsmetoden og begrensingene som lå i japansk stål, var og er velsmidde og sterke katanablader høyt verdsatt i Japan. Flere slike sverd er bevart som nasjonale klenodier. Smiing av sverd er strengt regulert i Japan i dag, og registrerte smeder har bare lov å smi to katana- eller tre wakizashi-blader i måneden. Smeder som har mestret den tradisjonelle framstillingsmetoden utropes til levende nasjonalskatter i Japan, og sverd fra en slik mester gis som gaver til utenlandske statsoverhoder.[1]

Tilvirkning

[rediger | rediger kilde]

Katanaene var mønstersmidd, og bladet kunne være smidd sammen av opptil 16 jern- og stålstenger som ble snodd sammen i flere operasjoner. Metallet ble varmet med svak varme i to dager før de foldet det, og det kunne ta fra 8-12 måneder å lage de aller beste katanaene.

Jernforekomstene i Japan og de tradisjonelle utvinningsmetodene gjorde at stålet var relativt mye hardere, men også sprøere enn stål laget Europa. Smedene motvirket dette gjennom å smi sammen lag av jern med forskjellig hardhetsgrad slik at bladet skulle være både smidig og sterkt. Den harde eggen ble laget ved at bladet ble dekket med en blanding av leire og opphakket strå. Eggen på sverdet stakk ut av massen og når sverdet ble bråkjølt etter oppvarming ble eggen herdet.[2] En slik egg kan slipes svært skarp, og polering/sliping av sverdene blir regnet som et eget fag i Japan. Sammen med den krumme fasongen gir det et sverd som har svært gode kuttegenskaper, selv om sverdet ikke tåler like mye belastning som tilsvarende europeiske sverd, særlig ikke fra siden.[3]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Kapp, H. & Yoshihara, Y. (2012). The craft of the Japanese sword (1. utg.). New York, N.Y.: Kodansha USA. s. 45. ISBN 978-1568364315. 
  2. ^ NOVA | Secrets of the Samurai Sword. Pbs.org.
  3. ^ Clements, J. «Longsword and Katana Considered». The Arma. Besøkt 20. november 2017. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]