Kōan-slaget

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Japanske samuraier på angrepsfarkoster; Mōko Shūrai Ekotoba (蒙古襲来絵詞), ca. 1293.
Mongoldynastiets flåte ødelegges av stormen, Kikuchi Yōsai, 1847.

Kōan-slaget (japansk: 弘安の役, Kōan no eki), også kjent som annet slag i Hakatabukten var det mongolsk-grunnlagte Yuan-dynastiets annet forsøk på å invadere Japan etter dets mislykkede forsøk syn år tidligere som endte med slaget ved Bun'ei. Høydepunktet var stormen som rammet den 15. august 1281, men ordet brukes gjerne samlende om kamphandlinger over noe lengre tid.

Sommeren 1281 invaderte Yuan-styrkene med to store hærstyrker. De japanske forsvarere ble hjulpet av et mektig stormvær, vel en taifun, som senket større deler av de mongolske flåtestyrker. Invasjonsstyrkene kom seg riktignok på land, men svekket, og ble raskt stått tilbake etter den forsøkte landgangen, som fant sted på en bukt i øya Kyushu, nær det som nå er byen Fukuoka.

Angrepet fant sted under det japanske Chengzong-keiseren, nærmere bestemt i Kōan-æraen - derav navnet Kōan-slaget, som ikke er et geografisk navn. Japanerne kalte den gunstige stormen kamikaze («gudevind»), et navn som ble tatt frem under annen verdenskrig i forbindelse med de piloter som gjennomførte flybårne selvmordsangrep.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Etter Yuan-flåtens første mislykkede invasjonsforsøk styrket japanerne sitt invasjonsforsvar. Det ble bygd et stort antall befestninger langs kystene. Sterke avdelinger av samuraier trent i sverdkamp ble holdt i høy beredskap for å slå tilbake eventuelle nye angrep.

Tidlig i 1280 planla Kublai Khan nok en invasjon av Japan, og beordret Kinas skipsbyggere å gjenoppbygge flåten innen ett år. Den korte byggeperioden de hadde til sin disposisjon medførte at mange av skipene var av svekket kvalitet, og var det mange flatbunnede elvebåter som var blitt rekvirert av keiseren.

Slaget[rediger | rediger kilde]

I juni 1281 ble 900 Yuan-skip konsentrert i Korea; styrken ble kalt den øslinge rutearmé. De ble ført av 17.000 sjøfolk og transporterte 10.000 koreanske soldater og 15.000 mongolske og kinesiske. Den sørlige rutearmé ble imens samlet rett sør for utløpet av Yangtzeflodens utløp i Kina. Den skal ha bestått av 100.000 mann på 3.500 skip.

Som tidligere falt øyene Iki og Tsushima raskt til de meget større Yuan-styrkene.

Den østlige rutearme kom frem til Hakatabukten den 21. juni, og bestemte seg for å fortsette med invasjonen uten å innvente den større sørlige styrke som ennå ikke hadde forlatt Kina. De var bare en kort avstand nordøst for hvor deres invasjonsstyrker hadde angrepet i 1274, og var egentlig allerede hinsides de murer og forsvarsverker som var blitt bygget av japanerne. Samuraiene reagerte raskt, angrep invasjonsstyrkene med bølger av forsvarere, og hindret dem i å etablere et brohode.

Om natten bragte småbåter små grupper av samuraier inn blant Yuan-skipene i bukten. Under dekke av mørket bordet de fiendeskip, drepte så mange de kunne og trakk seg tilbake før daggry. Denne krigføringen fikk Yuan-styrkene til å trekke seg tilbake til Tsushima, der de ville avvente den sørlige rutearmé. Men i løpet av de neste ukene ble 3 000 mann drept i nærkamper i sommerheten. Yuan-styrkene klarte aldri å etablere brohode.

Det første skipet i sørstyrken ankom 16. juli, og den 12. august var de to flåter klare til å angripe Japan. Den 15. august ble Tsushimastredet rammet av en mektig storm som stod på i to hele dager. Den ødela det meste av Yuan-flåten.

Samtidige japanske beskrivelser indikerer at over 4 000 skip ble ødelagt i stormen; 80 prosent av Yuan-styrkene enten druknet eller ble drept av samuraier på strendene. Tapet av skip var så stor at «rn mann kunne gå tørskodd fra en landtunge til en annen over vrakene».[1]

Etter slaget[rediger | rediger kilde]

Kublai Khan begynte å samle nye styrker for å prøve seg på et tredje invasjonsforsøk i 1284. Men andre begivenheter i Sørøst-Asia og Sentral-Asia kan ha distrahert oppmerksomheten, slik at det ikke ble noe av angrepet.

Hans etterfølger Chengzong-keiseren skrinla for godt planene om å annektere Japan.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Winters, s. 14–15