Jus soli

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

██ Ubetinget ius soli borgerskap

██ Ius soli borgerskap med begrensninger

██ Tidligere ius soli, så avskaffet

Jus soli (latin: «grunnens rett») er en rett der nasjonalitet og statsborgerskap blir gitt til enhver som er født på den aktuelle stats territorium. Ved utgangen av 1800-tallet delte de fleste nasjonalstatene seg i én gruppe som gav nasjonalitet på grunnlag av jus soli, som for eksempel Frankrike, og én gruppe som gav statsborgerskap på grunnlag av jus sanguinis («blodets rett»), for eksempel Tyskland før år 2000. De fleste europeiske land valgte den tyske oppfatning om en objektiv nasjonalitet basert på blod, rase og språk i tråd med Johann Gottlieb Fichtes klassiske definisjon av en nasjon. De stilte seg dermed i opposisjon til Ernest Renans subjektive nasjonalitet basert på en bevisst tilslutning til fedrelandet.

Denne ikke-essensialistiske oppfatning av nasjonalitet gav rom for å tillempe jus soli, mot den essensialistiske jus sanguinis. Den økte innvandring i mange land har likevel til ein viss grad visket ut grensene mellom disse motsette rettskildene.

Land som har godkjent Konvensjonen om reduksjon av statsløse fra 1961 gir statsborgerskap til ellers statsløse personer som er født på deres territorium eller på et skip eller fly som bar landets flagg.