Jean Sylvain Bailly

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Jean Sylvain Bailly
Jean Sylvain Bailly, maire de Paris.jpg
Jean Sylvain Bailly, 1789
Født15. september 1736
Paris
Død12. november 1793 (57 år)
Paris
Giljotinert
Far Jacques Bailly
Utdannet ved Det franske vitenskapsakademiet
UtdannelseAstronomi, matematikk
Beskjeftigelse Astronom, politiker, matematiker
NasjonalitetFrankrike Fransk
Språkfransk
Medlem avAcadémie française, Det franske vitenskapsakademiet, Kungliga Vetenskapsakademien, Académie des inscriptions et belles-lettres, Accademia Nazionale delle Scienze detta dei XL
Signatur
Jean Sylvain Baillys signatur

Jean Sylvain Bailly (født 15. september 1736, død 12. november 1793) var en fransk astronom, matematiker og statsmann. Han var også frimurer.[1][2] Bailly ble kjent for sine beregninger av omløpsbanen til Halleys komet i 1759. Videre studerte han de da fire kjente månene til Jupiter. Under den franske revolusjon spilte han en aktiv rolle på de revolusjonæres side, men ble av mer radikale revolusjonære dømt til døden i giljotinen under terrorveldet.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Jean Sylvain Bailly var sønn av Jacques Bailly, en maler og oppsynsmann tilknyttet Louvre, og var sønnesønn av Nicholas Bailly, også kunstner og hoffmaler. Han drev selv først maleri og dikterkunst. Han vendte seg imidlertid snart til vitenskapene og ble vunnet for astronomien av astronomen Nicolas Louis de Lacaille. Han var en utmerket student med et «særlig god hukommelse og uuttømmelig tålmodighet»,[3] Etter farens død fikk han stilling som oppsynsmann for Luxemburggalleriet.

Vitenskapelig virke[rediger | rediger kilde]

Bailly utførte flere berømte arbeider innen den astronomiske vitenskap (blant annet Histoire de l'astronomie ancienne, Histoire de l'astronomie moderne). Bailly ble kjent for sine beregninger av omløpsbanen til Halleys komet i 1759.[4] Videre studerte han de da fire kjente månene til Jupiter. Han reduserte korrekt Lacailles observasjoner av 515 stjerner,[4] og deltok ved konstruksjonen av et lite observatorium ved Louvre.[5]

Han ble medlem av tre franske akademier. I 1763 ble han medlem av Det franske vitenskapsakademi grunnet sitt arbeid med observatoriet.[3] Han ble medlem av Académie française den 26. februar 1784, og Académie des Inscriptions et Belles-Lettres i 1785, da han overtok Bernard le Bovier de Fontenelles medlemskap. I tiden som fulgte konsentrerte han sitt vitenskapelige virke om vitenskapens historie. I 1778 ble han som utenlandsk medlem nummer 106 av det svenske Kungliga Vetenskapsakademien.[4]

Den franske revolusjon[rediger | rediger kilde]

Jean Sylvain Bailly, profilportrett, 1802.
Jacques-Louis David, Ballhuseden (Musée du château de Versailles), 1791.

Sitt største ry vant Bailly imidlertid ved sin betydelige rolle han spilte under den franske revolusjons første faser.[5] I 1789 ble han sekretær for det parisiske valgkollegium, og snart etter utsending (deputert). Som deputert for Paris i tredjestanden satt han i Generalstendene (États généraux) i 1789, og ble, etter at denne stand utropte seg selv til nasjonalforsamling, dens president. Han ledet forhandlingene under den viktige sesjonen da forsamlingen sverget eden i Ballhuset den 20. juni. Her heter det at de forsamlede «aldri vil skilles, og alltid samles igjen når omstendighetene krever det, inntil konstitusjonen er etablert og konsolidert på sikker grunn».[6] Teksten ble lest av Bailly, og avlagt som ed av forsamlingen, mot én stemme. Forsamlingen erklærte seg samtidig som Frankrikes grunnlovgivende forsamling. Eden var en revolusjonær handling fordi den var i strid med eneveldet som var den daværende statsskikk, og i stedet for hentet sin legitimitet fra prinsippet om folkesuverenitet.[6]

Etter Bastillens kapitulasjon den 14. juli ble han utnevnt til maire (borgermester) av Paris. Han utmerket seg i arbeidet på denne vanskelige tiden, men i kjølvannet av massakren ved Champ de Mars i juli 1791 ble ham meget upopulær blant de revolusjonære. Nasjonalgarden var blitt sendt ut på hans ordre for å spre demonstrantene, men skjøt inn i menneskemengden og drepte et større antall mennesker, fra et dusin til et tjuetalls.[7] Han ble erstattet som borgermester av Jerôme Pétion den 16. november 1791 og han trakk seg tilbake til Nantes, hvor han skrev sine minner i Mémoires d'un témoin.[8]

Han fikk vite fra sine venner i Paris at man var på utkikk etter ham, og han ble rådet til å holde seg i dekning. Til slutt klarte imidlertid Robespierres agenter å finne ham på en reise til Melun. Han ble arrestert sammen med sin venn Pierre-Simon Laplace og førte til Paris.

Han ble presset til å vitne mot Marie Antoinette den 14. oktober, men nektet. Den 13. november ble han ført fram for det revolusjonære tribunal i Paris, anklaget som «kongevenn og voldelig undertrykker av folkets frihet» og raske dømt til døden dagen etter. Han ble henrettet ved giljotineringChamp-de-Mars den 12. november. Stedet ble utvalgt spesielt som symbol på hans forræderi av den «demokratiske bevegelse». Han ble tvunget til å utstå frysende regn og fornærmende tilropene fra folkemengden. Det er blitt fortalt at da en som spottet ham ropte «Tu trembles, Bailly?» («Skjelver du, Bailly?»), skal han stoisk ha svart, «Oui, mais c'est seulement de froid» («Ja, men det er fordi det er så kaldt»).[9] Det er sagt at han møtte døden med rolig verdighet etter ulykksalig å ha delt entusiasmen til sin tidsalder, men hadde ingen andel i dens forbrytelser.[10]

I sine Mémoires d'un témoin de la révolution, som ble utgitt posthumt i 1804, ga han en skildring av revolusjonens hendelser.

Månekrateret Bailly er oppkalt eter ham.[11]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Cara, Monique; Cara, Jean-Marc; Jode, Marc (2011): Dictionnaire universel de la Franc-Maçonnerie. Larousse. ISBN 9782035861368.
  2. ^ Pierrat, Emmanuel; Kupferman, Laurent (2013): Le Paris des Francs-Maçons. Le Cherche Midi. ISBN 9782749131429.
  3. ^ a b Stephens, Henry Morse (1886): A History of the French Revolution, s. 51.
  4. ^ a b c Hogg, Helen Sawyer (1949): «Out of Old Books. Jean Sylvain Bailly, The Guillotined Astronomer» i: Journal of the Royal Astronomical Society of Canada, Vol. 43, s. 117.
  5. ^ a b Edelstein, Dan: «Jean-Sylvain Bailly (1736-1793)» Arkivert 6. september 2015 hos Wayback Machine., Super-Enlightenment, Authors
  6. ^ a b Beaudry, Pierre: «Jean-Sylvain Bailly: The French Revolution's Benjamin Franklin», The Schiller Institute
  7. ^ Kelly, George Armstrong (Mars 1980): «Bailly and the Champ de Mars Massacre» i: The Journal of Modern History, Vol. 52, No. 1, On Demand Supplement, s. D1021-D1046
  8. ^ «Bailly, Jean Sylvain», Les Guillotines
  9. ^ Sanson, Charles-Henri (2007): La Révolution Française vue par son Bourreau, Le Cherche-midi, s. 85-94.
  10. ^ «Bailly, Jean Sylvain» i: Encyclopædia Britannica, 1911, via WikiSource
  11. ^ «Bailly», The Moon

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

Jean Sylvain Bailly, av Garneray og Alix, etter Davids maleri overfor
  • Sur les inégalités de la lumière des satellites de Jupiter (1771)
  • (med Grandjean de Fouchy og Bory) «Observation du passage de Vénus sur le Soleil le 3 juin 1769 et de l'éclipse du Soleil du 4 juin de la même année», dans Histoire de l'Académie Royale des Sciences : année MDCCLXIV avec les mémoires…, 1772
  • Essai sur la théorie des satellites de Jupiter (1776)
  • Histoire de l’astronomie ancienne, depuis son origine jusqu'à l'établissement de l'école d'Alexandrie (1775, 2e éd. 1781)
  • Histoire de l’astronomie moderne depuis la fondation de l'école d'Alexandrie jusqu'à l'époque de MDCCXXX (2 volumes, 1778–1783)
  • Lettres sur l’origine des sciences et sur celle des peuples de l'Asie adressées à Monsieur de Voltaire (1777, 2e éd. 1787)
  • Lettres sur l’Atlantide de Platon et sur l'ancienne histoire de l'Asie (1779)
  • Histoire de l’astronomie indienne et orientale (1787)
  • Essai sur les fables (1798)
  • Mémoires d’un témoin de la Révolution (1804)
  • Recueil de pièces intéressantes sur les sciences (1810)
  • Mémoires. Tome 1 : la Révolution du Tiers : 29 décembre 1786-14 juillet 1789. Tome 2 : Premier maire de Paris : 15 juillet-2 octobre 1789, Clermont-Ferrand : Paléo, coll. Sources de l’histoire de France : la Révolution française, 2004. ISBN 2-84909-089-1, ISBN 2-84909-093-X.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]