Januarbegivenhetene i Litauen 1991
| Januarbegivenhetene i Litauen 1991 | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Deltakere | 76. stormlande-divisjon Spetsnazgruppen Alfa | ||
| Land | Litauen | ||
| Sted | Vilnius | ||
| Dato | 13. januar 1991 | ||
| Startdato | 11. januar 1991 | ||
| Sluttdato | 13. januar 1991 | ||
Januarbegivenhetene i Litauen 1991 var et kuppforsøk rettet mot Litauens politiske myndigheter, utført av ulike væpnede styrker fra Sovjetunionen. Russerne begynte sitt press tidlig i januar. Søndag 13. januar 1991 drepte sovjetrussiske stridskrefter 14 sivile litauere som forsvarte TV-tårnet i hovedstaden Vilnius. Et angrep på parlamentet Seimas var ventet, men uteble. Senere samme kveld oppnådde Seimas president Vytautas Landsbergis en avtale med de militære om å stanse voldshandlingene.
Kuppforsøket som hadde startet i begynnelsen av januar 1991, førte ikke frem. De sovjetiske militære styrkene som deltok, ble trukket tilbake i slutten av måneden.
Opptakt[rediger | rediger kilde]
Den 1. januar 1991 plasserte sovjetiske styrker en militær vaktpost utenfor det litauiske kommunistpartiets kontorer i Vilnius, og som regjeringen straks krever fjernet. Den russiske general Kuzmin underrettet 7. januar Landsbergis om at Sovjetunionen vil begynne å innrullere litauiske menn til den sovjetiske hæren. Den 8. januar gikk litauiske statsminister Kazimiera Prunskienė av.[1]
Sovjetunionens generalsekretær Mikhail Gorbatsjov krevde 9. januar, gjennom sine representanter at Litauen gjennomførte direkte presidentstyre. Samme dag gjennomførte sovjetrussiske militære styrker øvelser foran TV-tårnet og pressesenteret. Den 10. januar tok Albertas Šimėnas over som statsminister.[1]
Den 11. januar ble litauens forsvarsdepartement okkupert av russerne. Dagen etter prøvde Landsbergis å nå Gorbatsjov på telefon, men han ble påstått å være ute til lunch.[1]
Natten til 12. januar angrep russerne politihovedkvarteret i Vilnius. I løpet av dagen den 12. januar ble flere administrasjonsbygninger i Vilnius okkupert av russerne. Landsbergis prøvde å nå Gorbatsjov på telefon tre ganger, men uten resultat.[1]
Angrepet på TV-tårnet[rediger | rediger kilde]
Om kvelden den 12. januar nærmet militære enheter fra Sovjetunionen seg fjernsynstårnet i Vilnius. Det dreide seg om spesialenheter til det sovjetrussiske innenriksdepartementet (OMON), etterretningstjenesten KGB og spetsnazgruppen Alfa. Styrkene var utstyrt med stridsvogner, pansrede kjøretøyer og væpnede soldater. De ble møtt av hundrevis av ubevæpnede sivile som hadde kommet for å forsvare fjernsynstårnet.[2]
Etter noe nøling til over midnatt, begynte kjøretøyene å presse seg gjennom folkemengden, og soldatene åpnet ild. Under angrepene ble 14 sivile, hvorav en kvinne drept. Antallet sårede er anslått til mellom 100 til 500 mennesker. Den samme natten ble også Litauens radiostasjon og telegrafbygning omringet.[3][4]
I morgentimene den 13. januar samlet de baltiske uavhengighetsbevegelsene Rahvarinne (Estland), Tautas Fronte (Latvia) og Sąjūdis (Litauen) innbyggere i samtlige tre land for å forsvare sine respektive parlamenter. Tusener av mennesker reiste inn til hovedstedene og det ble satt opp barrikader i samtlige tre byer. Barrikadene ble stående en ukes tid, mens befolkningen gikk vakter på skift, og sov i kirker og skoler.[2]
Den 13. januar overtok Gediminas Vagnorius som statsminister. Et angrep på parlamentet var ventet, men uteble. Regjeringen gjorde forberedelser til å danne en eksilregjering ledet av utenriksminister Algirdas Saudargas i Polen. Om kvelden den 13. januar rapporterte Landsbergis at en avtale var oppnådd med russerne, som hadde lovet at det ikke ville bli militære aksjoner neste natt.[5]
Gorbatsjov holdt 14. januar en tale for Det øverste sovjet om hendelsene i Vilnius, der han anklaget litauerne for hendelsene.[2] I slutten av januar varslet den sovjetiske innenriksministeren at styrkene skulle trekkes tilbake.[6]
Etterspill[rediger | rediger kilde]
Den 9. februar 1991 ble det avholdt folkeavstemning i landet over spørsmålet om selvstendighet fra Sovjetunionen. Avstemningen viste et flertall på 90,2 % for selvstendighet.[7]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b c d «The Nation’s Memory: The 13th of January - Chronology Of Events». laisve15.lnb.lt. Besøkt 8. november 2023.
- ^ a b c Bergmane, Una (2020). «"Is This the End of Perestroika?" International Reactions to the Soviet Use of Force in the Baltic Republics in January 1991.». Journal of Cold War Studies, 15203972, Spring2020, Vol. 22, Issue 2. Besøkt 8. november 2023 – via The Wikipedia Library.
- ^ Spohr, Kristina (5. januar 2022). «Umbruchsjahr 1991». bpb.de (tysk). Besøkt 7. november 2023.
- ^ «The Nation’s Memory: The 13th of January - About». laisve15.lnb.lt. Besøkt 8. november 2023.
- ^ «Įvykių kronika: 1991 m. sausio įvykiai Lietuvoje ir pasaulio reakcija - 1991 METŲ SAUSĮ PRISIMENANT». www.lrs.lt (litauisk). Besøkt 8. november 2023.
- ^ Seim, Jardar (1999). Øst-Europa etter murens fall. Forum * Aschehoug. s. 82. ISBN 8203291066.
- ^ «Titulinis - vrk.lt». www.vrk.lt. Besøkt 31. oktober 2023.
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- (en) January Events (Lithuania) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
