Folkefronten (Estland)
Folkefronten (estisk: Rahvarinne) var en demokratisk opposisjonsbevegelse i Estland i glasnosttiden. Folkefronten ble dannet i 1988, opprinnelig til støtte for Mikhail Gorbatsjovs reformpolitikk, og kom til å spille en viktig rolle i Estlands løsrivelse fra Sovjetunionen.
I løpet av glasnost kom flere demokratiske protester i Estland til overflaten. Folkefronten ble dannet på initiativ fra «reformkommunisten» Edgar Savisaar i en direktesending på ETV i april 1988. Savisaar og Marju Lauristin stilte seg i spissen for organisasjonsdannelsen i oktober samme år.[1] De sluttet krefter med liberalere i kultureliten, som Heinz Valk, Rein Veidemann, Mati Hint og Peet Kask, og fikk tilslutning av blant andre miljø- og kulturvernere, som Endel Lippmaa og Lennart Meri.[2]
Den estiske folkefronten hadde motstykker i de andre baltiske landene: Folkefronten i Latvia og Sąjūdis (Bevegelsen) i Litauen. I 1989 organiserte de den baltiske vei, en fredelig massedemonstrasjon mot sovjetisk okkupasjon, der én til to millioner mennesker holdt hender fra Tallinn i nord til Vilnius i sør.[1][3]
Folkefronten har som politisk organisasjon blitt kalt et «protoparti».[4][5] Det fanget opp mange politiske strømninger som hadde til felles at de ønsket å avskaffe kommunistpartiets maktmonopol og sørge for en myk overgang til demokratisk styre. Forholdet til mer radikale uavhengighetsbevegelser, som Det estiske nasjonale uavhengighetspartiet (ERSP) og grasrotparlamentet Den estiske kongressen, var komplisert.[1][2][4][3][6]
Fra 1990 til 1992 var Savisaar sjef for en overgangsregjering til nasjonalt, demokratisk styre med basis i Folkefronten. Regjeringens krisepolitikk medvirket til at Folkefronten ble fliset opp.[5]
Savisaar dannet Det estiske senterpartiet på restene av Folkefronten i 1991, men brukte Folkefrontens navn på valgforbundet ved det første frie parlamentsvalget i 1992 og fikk 12,2 prosent av stemmene.[1][4][5][6] Folkefrontens organisasjon ble formelt oppløst i november 1993.[1][6]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b c d e Miljan, Toivo (2004). «Rahvarinne». Historical Dictionary of Estonia (engelsk). Lanham: Rowman & Littlefield. s. 399–400. ISBN 978-0-8108-6571-6.
- ^ a b Piirimäe, Kaarel og Grönholm, Pertti (2016). «Historical consciousness, personal life experiences and the orientation of Estonian foreign policy toward the West, 1988–1991». Ajalooline Ajakiri: The Estonian Historical Journal (engelsk). 157–158 (3–4): 477–511. doi:10.12697/AA.2016.3-4.07.
- ^ a b Smith-Sivertsen, Hermann (2010). «The Baltic States». I Ramet, Sabrina P. Central and Southeast European Politics since 1989 (engelsk). Cambridge: Cambridge University Press. s. 452. ISBN 978-0-521-88810-3.
- ^ a b c Grofman, Bernard, Mikkel, Evald og Taagepera, Rein (2000). «Fission and fusion of parties in Estonia, 1987–1999». Journal of Baltic Studies (engelsk). 31 (4): 329–357. doi:10.1080/01629770000000141.
- ^ a b c Pettai, Vello og Kreuzer, Marcus (1999). «Party Politics in the Baltic States: Social Bases and Institutional Context». East European Politics and Societies (engelsk). 13 (1): 148–189. doi:10.1177/0888325499013001005.
- ^ a b c Allik, Jaak (29. april 2009). «ERSP ja Rahvarinne – 20 aastat hiljem [ERSP og Folkefronten – 20 år senere]». Sirp (estisk). Besøkt 14. august 2022.