Jørgen Løvset

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Jørgen Løvset
Født4. januar 1896
Byneset i Sør-Trøndelag
Død15. august 1981 (85 år)
Bergen
Søsken Mons Løvset
Beskjeftigelse Professor i medisin
Nasjonalitet Norsk
SpesialitetObstetrikk og gynekologi
Fagfeltgynekologi

Jørgen Løvset (født 4. januar 1896Byneset i Sør-Trøndelag, død 15. august 1981 i Bergen) var en norsk gynekolog og obstetrikker. Han var sønn av gårdbruker Arnt Løvset (1873–1938) og Helle Hove (1870–1911) og giftet seg i 1924 med Selma Margrethe Nilsen (1894–1986), ekteskapet oppløst 1950. Han giftet seg igjen i 1951 med sykepleier Aslaug Tordis Gil (1921–1976).

Utdanning[rediger | rediger kilde]

Løvset tok examen artium 1916, studerte deretter medisin ved Universitetet i Kristiania og ble cand.med. 1924. Etter noen år i privat praksis og mange år som sykehuslege, disputerte han til dr.med.-graden med arbeidet Somatische Konstitutionszüge und ihre Beziehungen zur Geburt des Kindes i 1940.[1]

Karriere[rediger | rediger kilde]

Etter kandidattjenesten kom Løvset til Orkanger som praktiserende lege i fire år. Han startet sykehuskarrieren i 1929, og var innom flere spesialavdelinger før han konsentrerte seg om obstetrikk og gynekologi med utdanningsstillinger ved tre av landets største institusjoner i faget: Rikshospitalets kvinneklinikk, Oslo Kommunale Kvinneklinikk og Kvinneklinikken ved Haukeland sykehus. I 1931 vendte han tilbake til Bergen som assistentlege ved Kvinneklinikken. Løvset ble ved Haukeland sykehus i knapt fire år før han etter mer sideutdanning i Oslo var reservelege ved Kvinneklinikken, Rikshospitalet, i årene 1936–40. I 1940 ble han overlege ved Kvinneklinikken, Haukeland sykehus, samme år som han disputerte. Løvset skrev flere bøker, bl.a. en lærebok for jordmødre[2]. Den siste internasjonalt kjente boka Løvset publiserte kom i 1968, en helselære for gravide og mødre og en monografi om vaginal forløsning[3]. Da Universitetet i Bergen åpnet i 1946, ble Løvset professor. I 1950 hentet han Astrid Kruse Andersen til Kvinneklinikken i Bergen for å starte opp med svangerskapskurs som de var den første institusjonen i Norge som tilbø. Han var dekanus ved Det medisinske fakultet 1952–57 og universitetets viserektor 1954–57.[4]

Løvset var en av pionerene innen sitt spesialfelt i medisinen, kvinnesykdommer og fødselshjelp og er etter Christian Kielland (1871 - 1941), norsk gynekologis mest kjente navn internasjonalt[5]. Han konstruerte nye og forbedret gamle instrumenter og utviklet teknikker til tryggere forløsning i vanskelige situasjoner, spesielt for fostre som ble født i seteleie. Han var med på endringene i obstetrikken der den gikk fra å være primært et forløsningsfag med vekt på fødselsmekanikk til å bli mer likt andre medisinske fag. Det ble mulig å omgå det trange bekken og andre fødselshindringer ved hjelp av keisersnittet, som i Løvsets tid som overlege i Bergen ikke lenger alltid var et farlig annetvalg. Fremdeles sjeldent, men stadig oftere ble det førstevalget. Fødselshjelpen var ved å endre karakter.[4] Teknikken ved vanskelig vaginal forløsning var gjennom flere hundre år stadig forbedret med nye manuelle og instrumentelle metoder. Christian Kiellands fødselstang fra 1915 var et norsk bidrag som fikk utbredelse verden over. Jørgen Løvset fortsatte denne tradisjonen. Han slo seg aldri til ro med at de eksisterende metoder var gode nok. Med inngående kjennskap til fødselens dynamikk og stor konstruktiv fantasi laget han instrumenter og beskrev teknikker som er blitt stående. Hans navn er kjent verden over for en ny måte å forløse barnets skuldre ved setefødsel (Løvsets vending), som han publiserte 1936[6]. Metoden er omtalt i alle lærebøker og er fortsatt standardmetode i Norge ved vaginal fødsel av barn i seteleie.[7]

I 1932 konstruerte Løvset en navleklemme av aluminium med tilhørende tang, som siden ble brukt ved alle fødsler i Norge i minst 50 år. Nå brukes en strikk, som er billigere, men neppe bedre. I 1933 laget han et instrument til gradvis utvidelse av livmorhalsen før abortinngrep, for å motvirke skader under inngrepet. Dette ble brukt i nær 40 år, helt til det kom medikamenter (prostaglandiner) som hadde samme virkning.

Løvset var tidlig ute med behandlinger som ikke var allment akseptert. I 1939 begynte han med inseminasjon av donorsæd til kvinner som var gift med infertile menn. Han redegjorde for resultatene i et internasjonalt fagtidsskrift 1951 og i en norsk publikasjon 1952.[8] Forfatteren Aksel Sandemose kritiserte slike anonyme sædoverføringer i en krass artikkel i sitt tidsskrift Årstidene (1951-55), men Løvset forsvarte metoden i et tilsvar 1953.

Mange norske gynekologer fikk sin spesialutdannelse under Løvsets ledelse ved Kvinneklinikken i Bergen. Det finnes mange vitnesbyrd fra den tiden om positive impulser og det eksempel Løvset satte ved sin ro, besluttsomhet og dyktighet. Han skrev (1951-1956) også lærebøker i obstetrikk og helselære for gravide. Men Løvsets interesser favnet vidt. Han hadde antakelig landets største samling av kokebøker, han drev et småbruk og skrev endog en bok om form og fart hos fuglehunder.

Verv og utmerkelser[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

Bibliografi
Noter

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]