Ishavsveien

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Ishavsveien. Petsamo-området i grønt.

Ishavsveien (finsk: Jäämerentie, svensk: Ishavsvägen, tysk: Eismeerstraße) var en 531 kilometer lang landevei i Lappland, Finland. Den knyttet byen Rovaniemi til havna i Liinahamari ved Petsjengafjorden i Barentshavet. Den ble åpnet i 1931 som den første bilveien i verden til å nå Nordishavet.[1][2]

Ishavsveien og havna i Liinahamari ble avgjørende under den andre verdenskrig i 1940-1941, som den eneste eksportruten for Finland og Sverige som ikke var kontrollert av Nazi-Tyskland eller Sovjetunionen. Etter krigen ble Petsamo-området avstått av Finland til Sovjetunionen, og Finland mistet dermed sin forbindelse til Ishavet. Ishavsveien ble omdirigert og er i dag en del av den finske riksvei 4 som fører til Norge.

Historie[rediger | rediger kilde]

Buss på Ishavsveien i 1934

Konstruksjon[rediger | rediger kilde]

Ishavsveien ble for det meste bygget langs traseen til den gamle Finnmarksleden (første gang nevnt i Saariselkä i 1598), som knyttet finsk Lappland til Finnmark fylke. På begynnelsen av 1900-tallet var det nordligste punktet i det finske veinettet i landsbyen Tankavaara, 225 kilometer nord for Rovaniemi. Veien til Ivalo var ferdig i 1913 og bygging av en ny vei til Petsamo ble påbegynt i 1916, etter ordre fra keiser Nikolaus II av Russland. Etter Finlands uavhengighet i 1917 ble de smale gamle veiene utvidet til en bredde på 5 meter og den nye Petsamoveien ble endelig åpnet i sin fulle lengde i 1931, omdøpt til Ishavsveien. Etter at nikkelgruvene i Petsamo ble åpnet økte trafikken raskt i løpet av 1930-tallet, og Liinahamari ble snart en av de viktigste havnene i Finland. Det var den eneste helårs isfrie havna i Finland.[2]

Andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Havna i Liinahamari i 1940 eller 1941, med lastebiler som venter i kø.

Utdypende artikkel: Petsamotrafikken

I 1940-1941 var Ishavsveien svært viktig for Finland, og den spilte også en viktig rolle for Sverige, ettersom Østersjøen var kontrollert av nazistene og russerne. Mellom høsten 1940 og sommeren 1941 kjørte mer enn 1 600 lastebiler last på veien, og over 4 000 menn var i arbeid. Antallet arbeidere inkluderte også 1 000 mekanikere og 1 400 menn for vedlikehold av veien. Svenskene transporterte sin egen last med 400 lastebiler. Sjåførene jobbet lange økter på en smal og trafikkert grusvei, og nesten 100 lastebilsjåfører ble drept i ulykker. Over en ett år lang periode ble det totalt transportert 340 000 tonn eksport og vel 180 000 tonn import, med over 200 skip. Hvert skip som forlot havna i Liinahamari ble kontrollert av de tyske og britiske konsulene for mulig eksport av krigsmateriell. 17. august 1940 ble nesten 900 mennesker, blant dem kronprinsesse Märtha av Norge og kronprinsparets tre barn, evakuert fra Liinahamari til New York med det amerikanske troppetransportskipet USS «American Legion».[3]

I begynnelsen av juni 1941 begynte tyskerne å flytte sine tropper til Finland. Den 14. juni ble havna i Liinahamari blokkert av den britiske marinen, men tyskerne klarte å transportere 40 000 menn til Lappland via Ishavsveien for å delta i Operasjon Barbarossa. I løpet av høsten 1944 ble veien ble brukt av de tyske troppene som trakk seg tilbake.[4]

Etter krigen[rediger | rediger kilde]

Ishavsveien - grenseporten mellom Finland og Russland i september 2018

Etter krigen avsto Finland Petsamo-området til Sovjetunionen. Grensa ble stengt og Finland mistet sin tilgang til Nordishavet. Ishavsveien fra Rovaniemi til Ivalo ble en del av den nye riksvei 4, som i stedet for å fortsette til Petsamo ble ført vest for innsjøen Enare til Utsjok og den norske grensa. Den gjenværende østlige stubben av Ishavsveien, som går mot nordøst fra Ivalo til Virtaniemi ved russegrensa, er i dag regionalvei 969.

Trasé[rediger | rediger kilde]

RovaniemiIvaloNellimNautsiSalmijärvi (Nikkeli/Kolosjoki) – PetsamoLiinahamari

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Unique Highway Links Finland to Its Vital Harbor», Chicago Tribune, 10. desember 1939.
  2. ^ a b «Jäämerentien tiehistorialliset kohteet», Museovirasto / Museiverket, 2009. Besøkt 13. november 2019. (på finsk)
  3. ^ «American Legion» Naval History and Heritage Command. Besøkt 13. november 2019.
  4. ^ «Stalingrad to Berlin: The German Defeat in the East», Army Historical Series. Besøkt 13. november 2019.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]