Internasjonal arbeidsdeling

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Internasjonal arbeidsdeling er knyttet til internasjonal handel og kan defineres som den spesialisering av produksjonen som foregår i to eller flere land i forbindelse med handel mellom landene.

Årsakene til internasjonal arbeidsdeling[rediger | rediger kilde]

Handel over landegrensene (fjernhandel) har foregått til nær sagt alle tider i alle samfunn, og det har følgelig også alltid vært en viss internasjonal arbeidsdeling. Men det er særlig med spredningen av den kapitalistiske produksjonsmåten og framveksten av et kapitalistisk verdensmarked at internasjonal arbeidsdeling har fått stort omfang.

Den kapitalistiske varehandelen videreutviklet den tidligere handelen og utnyttet systematisk de prisforskjellene som kunne oppnås for varene i forskjellige land. Nye handelsruter ble åpnet, og nye områder ble (ofte uvillig) trukket inn i handelen. Framveksten av en kapitalistisk produksjonsmåte, karakterisert ved produksjon for salg og konkurranse mellom produsentene, skapte et behov for utvidete markeder (vareeksport) og billigere varer som kunne holde kostnadene nede (vareimport). Gjennom kolonisering og kapitaleksport ble enda flere områder tvunget til å produsere for det kapitalistiske markedet. Den internasjonale arbeidsdelingen ble utvidet, og handelen økte med bedre transport – og kommunikasjonsmuligheter, lavere toll og reduksjon av andre handelshindringer.

I den internasjonale konkurransen vil det være privatøkonomisk lønnsomt å konsentrere produksjonen om de varer som kan oppnå et bedre bytteforhold på verdensmarkedet enn innenlands. Resultatet blir dermed en internasjonal arbeidsdeling der de relative prisforskjellene basert på landenes absolutte eller komparative fortrinn avgjør hvordan spesialiseringen foregår. (Med komparativ menes at det er fortrinn sammenliknet med andre land.) Under kapitalistiske produksjonsforhold vil landenes konkurransemessige fortrinn være basert på lavere priser og større tilgang på særlig slike produksjonsfaktorer som råvarer og andre ressurser, arbeidskraft, kapital og teknologi. Noen fordeler kan være naturlige som mineralforekomster, klima. osv., mens andre vil være skapt og formet bevisst eller være et resultat av tidligere økonomisk virksomhet.

Den økonomiske strukturen i koloniene og de ny-koloniale landene (u-landene) er et godt eksempel på at det er blitt dannet produksjonsforhold som gir disse områdene kunstige komparative fortrinn. Deres produksjonsbetingelser er et resultat av kolonimaktenes og de tidlige imperialistenes virksomhet; eksisterende samfunn ble nedkjempet, bøndene ble fratatt sin jord, både jordbruk og gruvedrift ble ensidig orientert mot produksjon for eksport til de imperialistiske sentra, nye forbruksbehov ble skapt, eksisterende håndverk ble utkonkurrert, mens utviklingen av nye industrier og andre næringer ble blokkert. (Se art. Imperialisme, Kolonialisme)


Internasjonal arbeidsdeling i dag[rediger | rediger kilde]

Resultatet er den karakteristiske arbeidsdelingen mellom kapitalistiske i-land og u-land, der over 80% av u-landenes eksportverdi består av matvarer, råvarer og brenselstoffer, mens rundt 70 % av i-landenes eksportverdi består av bearbeidede varer. (Alle tall i artikkelen er fra 1973-74.) Denne arbeidsdelingen er imidlertid ikke statisk, men i stadig forandring og utvikling. I u-landene fører kapitalismens raske utvikling til en omforming og rasering av ikke-kapitalistiske produksjonsmåter. Større deler av produksjonen skjer for et marked, antallet jord- og arbeidsløse stiger, og det vokser fram et lokalt borgerskap. Samtidig vokser de flernasjonale selskapene og trekker stadig flere områder inn i sin verdensomspennende produksjonsstrategi. Industrigrener og -prosesser som er spesielt arbeidsintensive, blir lagt til u-land for å utnytte den billige arbeidskraften der (se art. Arbeidskraftintensiv produksjon). Det er også en tendens til å flytte forurensende industrier til u-land fordi det der stilles færre krav til rensing og miljøvennlighet. I noen land foregår det en mer omfattende kapitalistisk industrialisering i forbindelse med dannelsen av et mer selvstendig nasjonalt borgerskap (som f.eks. i India), eller med utviklingen av såkalte subimperialistiske («underimperialistiske») sentral (bl.a. i Brasil).

I i-landene foregår en fortsatt akkumulasjon (opphoping) av kapital, som sammen med et økende teknologisk nivå gjør det mer lønnsomt å videreutvikle den mest kapital- og teknologikrevende produksjonen, herunder selve teknologiproduksjonen, forsknings- og utviklingsarbeidet, informasjonsinnsamlingen og -bearbeidingen, markedsføringsarbeidet m.v.

Arbeidsdelingen mellom (kapitalistiske) i-land på omtrent samme utviklingsnivå er langt mer komplisert og omfattende. Særlig innen frihandels- og fellesmarkedsområder (som EFTA og EF) fører den frie bevegelighet for varer, kapital og arbeidskraft til at den internasjonale arbeidsdelingen innen området blir bestemt av de samme faktorer som arbeidsdelingen mellom distrikter innen hvert land. Det skjer en sentralisering av produksjonen både geografisk og organisatorisk. Etablerte industrier og bedrifter får et fortrinn framfor nyetableringer. Det skjer en utstrakt spesialisering for å oppnå monopolstillinger på markedet, utvikling av nye varer, reklame og varemerker får stor betydning for arbeidsdelingen i tillegg til ressursgrunnlaget og teknologiske fortrinn. Den internasjonale arbeidsdelingen mellom i-land foregår ikke så mye mellom næringer som mellom bransjer, enkeltprodukter og mellom ulike varemerker av samme produkt.

Land der sosialistiske krefter har overtatt, er ofte blitt boikottet av det kapitalistiske verdensmarkedet, eller de har selv redusert forbindelsene med dette verdensmarkedet for å frigjøre seg økonomisk. De sosialistiske landene forsøker likevel å øke handelen seg imellom og med de kapitalistiske landene.

Innen CMEA (ofte kalt COMECON) har handelen innbyrdes økt sterkt. Storparten av denne blir regulert av tosidige handelsavtaler. Men de økonomiske planene søkes samordnet og spesielt blir industriutbyggingen i de mindre industrialiserte medlemslandene stimulert. Bare Sovjets eksport består nå av mest råvarer og brensel, for de andre medlemslandene er over 50 % av eksporten bearbeidde varer. Det er utarbeidet planer for produkt- og bransjespesialisering for å utnytte stordriftsfordeler og videre utbygge den internasjonale arbeidsdelingen mellom landene.

Omtrent 30 % av utenrikshandelen til de sosialistiske landene i Øst-Europa foregår med de kapitalistiske i-landene. Det kapitalistiske verdensmarkedet blir bl.a. benyttet for å balansere overskudd eller underskudd i egen produksjon i forhold til etterspørselen, både av mat, visse råvarer og forskjellige forbruksvarer. De sosialistiske landene importerer også avansert teknologi og kapitalutstyr fra i-landene.


Handelen mellom de sosialistiske landene og de kapitalistiske u-landene er svært liten og konsentrert om få land. Strukturen i denne handelen er svært lik den mellom i-land og u-land. Men handelen bygges ut, særlig i forbindelse med mer omfattende handels- og bistandsavtaler. Det arbeides for å få i stand en mer planlagt internasjonal arbeidsdeling med industrielt samarbeid, produkt- og bransjespesialisering etter mønster av CMEA-samarbeidet. Dessuten ønsker CMEA å få dekket et økende råvareunderskudd ved import fra u-land. Prisene i denne handelen er avtalt og kan avvike sterkt fra verdensmarkedets.

Det er i-landene som dominerer verdenshandelen i dag, nær 90 % av varehandelen (etter gjeldende priser) har sin opprinnelse eller sitt bestemmelsessted i et i-land, og nær 50 % er handel mellom i-land innbyrdes. U-landene står for bare 25-30 % av verdens eksport. Hele 75 % av denne går til i-land, mens bare 20 % går til andre u-land. De sosialistiske landene deltar bare i begrenset grad i den internasjonale arbeidsdelingen og står for under 10 %. av verdens eksport. Omtrent halvparten av denne er innbyrdes handel.

Konsekvensene av internasjonal arbeidsdeling[rediger | rediger kilde]

De økonomiske følgene av internasjonal arbeidsdeling og handel blir ujevnt fordelt på de nasjoner og klasser som deltar i eller blir berørt av denne. Allment kan en ikke si at et land har fordel av en internasjonal arbeidsdeling selv om enkelte produsenter vil ha fordeler. Ser en bare på de direkte pengeinntektene, vil som regel begge parter i en handel ha umiddelbare fordeler av denne, selv om gevinstfordelingen avhenger av prisene og det forholdsvise styrkeforhold mellom partene. Handelen vil imidlertid også få konsekvenser for andre, som kan få lavere priser, bli utkonkurrert, måtte legge om sin produksjon m.v. Den innenlandske fordelingen av gevinsten avhenger derfor av kapitalens bevegelighet og den nasjonale klassekampen.

Internasjonal arbeidsdeling har også sterkt påvirket det enkelte lands muligheter til økonomisk vekst og utvikling. De sterke og dominerende i-land har kunnet utnytte internasjonal arbeidsdeling til videre økonomisk vekst, mens koloniene/u-landene er blitt og blir underutviklet. Internasjonal arbeidsdeling skaper også avhengighet og sårbarhet overfor internasjonale konjunkturer, økonomisk maktbruk m.m.