Interesselæren
Interesselæren er den juridiske læren om når en løsørekjøper oppnår separatistrett i et formuesgode, til tross for at kjøpet ikke har rettsvern mot kreditorbeslag.[1]
Læren er en del av den norske dynamiske tingsretten.
Bakgrunn[rediger | rediger kilde]
Hovedregelen for kreditorbeslag er at kreditor kan ta beslag i det som tilhører skyldneren på beslagstiden.[2] I forarbeidene er det presisert at bestemmelsen må utfylles av regler om rettsvern og omstøtelse.[3]
Ved kjøp av løsøre er det i rettsteorien lagt til grunn et krav om overlevering for at kjøper skal få rettsvern.[4] Læren ble utviklet av Sjur Brækhus og Axel Hærem på 1960-tallet, med bakgrunn i rettspraksis fra 1910-tallet.[5] Vilkåret har blitt stilt opp som at det må være i kjøpers interesse at overlevering ikke har skjedd.
Interesselæren ble stadfestet av Høyesterett i HR-2021-2248-A.[6]
Innholdet i interesselæren[rediger | rediger kilde]
Ved Høyesteretts avgjørelse i HR-2021-2248-A, ble innholdet i interesselæren presisert. Retten uttaler at det er et sentralt utgangspunkt for rettsvern at selger fratas rådigheten over formuesgodet.[7] Dersom slik rådighetsfratakelse ikke finner sted, kan kjøper likevel få rettsvern "dersom selger har gjort det han skal og både kan og vil levere, har han krav på betaling, og betaling før levering kan i disse tilfellene ikke likestilles med en kredittytelse."[6] Høyesterett tok ikke stilling til om overleveringskravet også gjelder i forbrukerkjøp (avsnitt 61).
Vurderingstemaet er altså om selger både kan og vil levere, men forhold på kjøpers side gjør at overlevering ikke har skjedd. Dersom forhold på selgers side ("selgers interesse") gjør at levering ikke har funnet sted, kan kjøperens betaling sammenlignes med en kredittytelse.[8] Kjøper vil da ikke ha krav på å få tingen utlevert.
Det er videre antatt at tingen må merkes og individualiseres, dersom det er en generisk eller utbyttbar ting.[9] Kravet er til slik at det skal være klart hvilken gjenstand kjøperen faktisk har ervervet. Det er tilstrekkelig at merkingen av tingen er "normal, lojal og klar".[10]
Nærmere om "interesse"-begrepet[rediger | rediger kilde]
Begrepet "interesse" har av enkelte forfattere (bl.a. Jens Edvin Skoghøy) blitt kritisert for å være for subjektivt og løst formulert.[11] Skoghøy har foreslått å heller knytte vurderingen til tre kumulative vilkår, som han mener er i tråd med den ovennevnte formuleringen fra Høyesterett:
- Den avtale leveringstid må være kommet
- Selgeren må være klar til å levere, og
- Det må ikke skyldes selgeren eller forhold som selgeren har risiken for at levering ikke har funnet sted.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Skoghøy, Jens Edvin A. (2023). Rettighetsovergang og kolliderende rettserverv. Bergen: Fagbokforlaget. s. 117–122. ISBN 9788245042917.
- ^ «Dekningsloven § 2-2». Lovdata.
- ^ Konkurslovutvalget. «NOU 1972:20 Gjeldsforhandling og konkurs, s. 255». Nasjonalbiblioteket. Besøkt 23. mai 2024. «Den nærmere grense for beslagsretten i forhold til tredjemann kan man likevel ikke trekke opp i en bestemmelse av denne art; reglene om [...] rettsvern og omstøtelse kommer inn her.»
- ^ Skoghøy, Jens Edvin A. (2023). Rettighetsovergang og kolliderende rettserverv. Bergen: Fagbokforlaget. s. 116. ISBN 9788245042917.
- ^ Falkanger, Thor; Falkanger, Aage Thor (2022). Tingsrett (9 utg.). Oslo: Universitetsforlaget. s. 769. ISBN 9788215048260.
- ^ a b «HR-2021-2248-A, avsnitt 57-58» (PDF). 18. november 2021. Besøkt 23. mai 2024. «Interesselæren gir likevel en rasjonell forklaring på de resultatene Høyesterett kom til. Interesselæren bygger på at i de tilfellene der kjøper har foretatt en forskuddsbetaling, innebærer dette i realiteten at han har gitt selger kreditt. Rettsvernsreglene bør derfor i slike tilfeller være de samme ved overdragelse av eiendomsrett og etablering av en sikkerhetsrett som krever overlevering eller at eieren fratas rådigheten. Men dersom selger har gjort det han skal og både kan og vil levere, har han krav på betaling, og betaling før levering kan i disse tilfellene ikke likestilles med en kredittytelse.»
- ^ «HR-2021-2248-A, avsnitt 68» (PDF). 18. november 2021. Besøkt 23. mai 2024. «Som hovedregel eller utgangspunkt gjelder det altså et krav om at selger må fratas rådigheten over gjenstanden for at kjøper skal få rettsvern»
- ^ Falkanger, Thor; Falkanger, Aage Thor (2022). Tingsrett (9 utg.). Oslo: Universitetsforlaget. s. 768. ISBN 9788215048260. «Når S kjøper en løsøregjenstand uten å overta besittelsen, kan A fortsatt utnytte gjenstanden. På dette vis ytes A kreditt, og S er da ikke synderlig beskyttelsesverdig. [...] Annerledes er det hvor det er i S' interesse at gjenstanden forblir hos A, typisk fordi S i øyeblikket ikke har ledig lagerplass for den vare som er kjøpt.»
- ^ Falkanger, Thor; Falkanger, Aage Thor (2022). Tingsrett (9 utg.). Oslo: Universitetsforlaget. s. 769-770. ISBN 9788215048260.
- ^ RG-1972-53 [Voldgiftsdom], side 69. Tilgjengelig fra Lovdata Pro (betalingsversjon) her. "Retten antar at en ensidig individualisering, dvs. en individualisering uten kjøperens medvirkning, ifølge eksisterende rettskilder må anerkjennes som tilstrekkelig under forutsetning av at den er normal, lojal og klar. Muligens må det også kreves at individualiseringen har det moment av å være rettslig bindende".
- ^ Skoghøy, Jens Edvin A. (2023). Rettighetsovergang og kolliderende rettserverv. Bergen: Fagbokforlaget. s. 117–122. ISBN 9788245042917.