Installatørprøven

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Elektroinstallatørprøven er en prøve som en kandidat må bestå for å kunne stå ansvarlig for elektriske installasjoner som selvstendig næringsdrivende. Kandidaten vil da bli ansvarlig installatør, og vil kunne registrere ombygging eller nye elektriske anlegg.

Retningslinjer for administrasjon og avleggelse av Elektroinstallatørprøven for elektriske anlegg trådte i kraft fra 7. januar 2014. Dette innebærer store endringer hvor blant annet kvalifikasjonskravene skjerpes.

Retningslinjene gjelder for det som i FEK § 7 annet ledd angis som egen prøve for den som har det faglige ansvaret for arbeid knyttet til andres elektriske anlegg.

Virksomhetsledelse og fag er sentrale elementer i den nye elektroinstallatørprøven, som ble innført våren 2014.

I tillegg til elektroinstallasjoner omfatter den både heis-, industri- og forsyningsanlegg.

Kandidatene må vise at de har et overordnet bilde av installasjon, og god kompetanse på alle de overordnede områdene. Prøven er i stor grad rettet inn mot det faglige ansvaret for å bygge og vedlikeholde elektriske anlegg, og ivareta sikkerheten ved arbeid i og drift av elektriske anlegg. Den skal også avklare om kandidaten har kompetanse til å ivareta det faglige ansvaret for å vurdere om elektroforetakets internkontroll ivaretar elsikkerheten og personsikkerheten på en forsvarlig måte.

Prøveadministrasjon[rediger | rediger kilde]

For kunne gå opp til prøven må man ha enten teknisk fagskole eller ingeniørhøyskole, samt relevant praksis.

Praktisk gjennomføring[rediger | rediger kilde]

Prøven var tidligere todelt og besto av forberedende del og hovedprøve. Forberedende del var en test på datamaskin etter flervalgsmetoden, og ble levert av Didac.[1] Det var 600 spørsmål i databasen, og 100 spørsmål ble valgt ut fra disse. (Spørsmålsnummeret ble oppgitt i skjermbildet under prøven) Kandidaten måtte ha 75% rett for å bestå. Denne forbredende prøve ble normalt avlagt hos NELFO[2] som EBL har avtale med. NELFO er bransjens interesseorganisasjon hvor etablerte installatører ofte er medlem. Denne koblingen med at en kandidat skal avlegge prøven hos en organisasjon hvor fremtidige konkurrenter allerede er medlem var gjenstand for kritikk, da NELFO således ikke er en uavhengig interesseorganisasjon for kandidaten.

Den forberedende del ble tatt bort i januar 2013, da spørsmålene i sin helhet ble utdelt på kurser som ble avholdt. Spørsmålene ble videre delt på sosiale medier som Facebook. Spørsmålene tjente derfor ingen hensikt i å prøve en kandidats ferdigheter etter at internett gjorde det lett å dele disse spørsmålene.

Hovedprøven er et komplett elektrisk anlegg som kandidaten skal prosjektere og beregne.

Strykprosent[rediger | rediger kilde]

Prøven har mellom 50-70% stryk.[3][4] De som stryker, har i all hovedsak ikke gjennomført noe kurs før prøven. Spørsmålene til den forberedende prøve var veldig detaljerte, som f.eks. å kunne paragrafnummer til lovtekster. Kandidatene fikk også overraskelsesspørsmål som ikke er nevnt på pensumlisten, eksempelvis spørsmål vedrørende akkordarbeid. Det var derfor viktig å ta kurset, hvor man blant annet fikk utlevert løsningsforslag på mesteparten av disse spørsmålene. Kandidater kunne også samarbeide og skrive ned spørsmålene. Personer fra EBL og DSB hadde også forelesninger på kursene og ga tips og eksempler til prøven. Generelt er det i praksis ikke mulig å bestå prøven dersom en ikke har tatt et kurs som er rettet direkte inn mot installatørprøven, selv om dette ikke opplyses av EBL.

Prøvegebyr[rediger | rediger kilde]

Gebyret for å prøve å bestå installatørprøven var i 2017 på NOK 17.500,- ink mva.[5][trenger bedre kilde] Prøvegebyret blir ikke refundert om en stryker.«(Energi Norges Retningslinjer for prøven)» Gebyret skal finansiere de faktiske kostnadene ved installatørprøven.

Åpning for utenlandske installatører[rediger | rediger kilde]

Det ble i 2010 åpnet for at svenske installatører[6] kunne overføre sine installatørpapirer til Norge uten å ta testen til Energibedriftenes Landsforening (EBL). Dette kom til som følge av EØS-avtalen og direktiv 2005/36/EC[7] som skal sikre fri flyt av arbeidskraft mellom medlemsland.

Svenske installatører[rediger | rediger kilde]

I Sverige er det ingen test for å bli godkjent installatør, men reglene sier at man må ha et visst nivå av utdannelse og praktisk erfaring for å kvalifisere til autorisasjon. Man trenger ikke nødvendigvis ha teknisk fagskole eller ingeniørhøyskole slik som i Norge for å få «behörighet», men man må ha syv års praksis som generell elektriker. Om en kandidat mangler utdanning tilsvarende teknisk fagskole eller ingeniørhøyskole, må vedkommende ta et kurs som retter seg inn mot installatørprøven for å få den nødvendig kompetansen en mangler. I Sverige er det Elsäkerhetsverket som administrerer «behörighet».[8] Dersom autorisasjon innvilges, tilkommer et gebyr på SEK 2000,- (i 2010)[9] for registrering. Etter tre års praksis som svensk installatør i Sverige kan man overføre beviset til Norge. Sistnevnte er sannsynligvis innført for at norske kandidater ikke skal kunne unngå norsk lovgivning med å ta svenske installatørpapirer. Den andre måten å få autorisasjon på i Sverige er å søke på «behörighet» basert på autorisasjon fra et annet EØS-land, f.eks. Norge.

Historikk[rediger | rediger kilde]

Før i tiden[når?] ble en tildelt installatørpapirer i ett distrikt. En installatør kunne dermed ikke reise til et annet distrikt og påta seg arbeid der, da en simpelthen ikke hadde autorisasjon i mer en ett område. Denne lukkede praksisen ble etterhvert opphevet, da den ikke tjente til fri konkurranse.

Referanser[rediger | rediger kilde]

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Leverandører av kurs for installatørprøven[rediger | rediger kilde]