Installatørprøven
Elektroinstallatørprøven er prøven man må bestå for å kunne ha det faglige ansvaret for arbeid knyttet til bygging og vedlikehold av elektriske anlegg. Kandidaten vil da bli «ansvarlig installatør», og vil kunne registrere ombygging eller nye elektriske anlegg.
Retningslinjer for administrasjon og avleggelse av Elektroinstallatørprøven for elektriske anlegg trådte i kraft fra 7. januar 2014. Dette innebærer store endringer hvor blant annet kvalifikasjonskravene skjerpes.
Retningslinjene gjelder for det som i FEK § 7 annet ledd angis som egen prøve for den som har det faglige ansvaret for arbeid knyttet til andres elektriske anlegg.
Virksomhetsledelse og fag er sentrale elementer i den nye elektroinstallatørprøven, som ble innført våren 2014.
I tillegg til elektroinstallasjoner omfatter den både heis-, industri- og forsyningsanlegg.
Kandidatene må vise at de har et overordnet bilde av installasjon, og god kompetanse på alle de overordnede områdene. Prøven er i stor grad rettet inn mot det faglige ansvaret for å bygge og vedlikeholde elektriske anlegg, og ivareta sikkerheten ved arbeid i og drift av elektriske anlegg. Den skal også avklare om kandidaten har kompetanse til å ivareta det faglige ansvaret for å vurdere om elektroforetakets internkontroll ivaretar elsikkerheten og personsikkerheten på en forsvarlig måte.
Verdien av installatørpapirene beskrives også i boken Elektroinstallatør – Faglig resursveileder.[1]
Prøveadministrasjon[rediger | rediger kilde]
For kunne gå opp til prøven må kandidaten ha relevant master- eller bachelorgrad eller toårig utdanning som fagskoletekniker med relevant fagbrev. Vedkommende skal i tillegg ha minst tre års relevant praksis opparbeidet etter endt utdanning.
Praktisk gjennomføring[rediger | rediger kilde]
Prøven var tidligere todelt og besto av forberedende del og hovedprøve. Forberedende del var en test på datamaskin etter flervalgsmetoden, og ble levert av Didac.[2] Det var 600 spørsmål i databasen, og 100 spørsmål ble valgt ut fra disse. (Spørsmålsnummeret ble oppgitt i skjermbildet under prøven) Kandidaten måtte ha 75 % rett for å bestå. Denne forbredende prøve ble normalt avlagt hos NELFO[3] som EBL har avtale med. NELFO er bransjens interesseorganisasjon hvor etablerte installatører ofte er medlem. Denne koblingen med at en kandidat skal avlegge prøven hos en organisasjon hvor fremtidige konkurrenter allerede er medlem var gjenstand for kritikk, da NELFO således ikke er en uavhengig interesseorganisasjon for kandidaten.
Den forberedende del ble tatt bort i januar 2013, da spørsmålene i sin helhet ble utdelt på kurser som ble avholdt. Spørsmålene ble videre delt på sosiale medier som Facebook.
Spørsmålene er nå bearbeidet og inngår i en egen 2 timers prøve, denne heter nå kvalifiserende del, og må bestås før en kandidat kan melde seg opp til hovedprøven somer en heldagsprøve på 6 timer. Kvalifiserende del er fortsatt en flervalgsprøve med 100 spørsmål, og 75 % av dem må besvares riktig. Den eneste uavhengige treningsmulighet til kvalifiserende del er Installatør-appen.[4][5]
Installatørprøven (eksamen) består av flere oppgaver der prøveadministrator vektlegger kandidatens forståelse for å ivareta elsikkerhetsmessige forhold. Kandidaten må kunne vise til god forståelse for internkontroll som et nødvendig verktøy for et elektroforetak for nettopp å ivareta elsikkerheten for sine ansatte og brukerne av de elektriske anleggene. Kandidaten må kunne redegjøre for en bred tolkning av elsikkerhetsbegrepet og begrunne hva som ligger i dette.
Strykprosent[rediger | rediger kilde]
Prøven har mellom 50 og 70 % stryk.[6][7] De som stryker, har i all hovedsak ikke forberedt seg ved å lage seg permer til heldagsprøven eller trent i Installatør-appen til kvalifiserende del. Tidligere var spørsmålene til den forberedende prøve veldig detaljerte, som f.eks. å kunne paragrafnummer til lovtekster. Kandidatene fikk også overraskelsesspørsmål som ikke er nevnt på pensumlisten, eksempelvis spørsmål vedrørende akkordarbeid. Det var derfor viktig å ta kurset, hvor man blant annet fikk utlevert løsningsforslag på mesteparten av disse spørsmålene. Kandidater kunne også samarbeide og skrive ned spørsmålene. Personer fra EBL og DSB hadde også forelesninger på kursene og ga tips og eksempler til prøven. Generelt er det i praksis ikke mulig å bestå prøven dersom en ikke har utarbeidet seg permer, øvet med Installatør-appen eller tatt et kurs som er rettet direkte inn mot installatørprøven, selv om dette ikke opplyses av EBL.
Prøvegebyr[rediger | rediger kilde]
Prøvegebyret for ta å installatørprøven, var i 2024 på NOK 21.750,- ink mva.[8][trenger bedre kilde] Prøvegebyret blir ikke refundert om en stryker.[9] Gebyret skal finansiere de faktiske kostnadene ved installatørprøven.
Åpning for utenlandske installatører[rediger | rediger kilde]
Det ble i 2010 åpnet for at svenske installatører[10] kunne overføre sine installatørpapirer til Norge uten å ta testen til Energibedriftenes Landsforening (EBL). Dette kom til som følge av EØS-avtalen og direktiv 2005/36/EC[11] som skal sikre fri flyt av arbeidskraft mellom medlemsland.
Svenske installatører[rediger | rediger kilde]
I Sverige er det ingen test for å bli godkjent installatør, men reglene sier at man må ha et visst nivå av utdannelse og praktisk erfaring for å kvalifisere til autorisasjon. Man trenger ikke nødvendigvis ha teknisk fagskole eller ingeniørhøyskole slik som i Norge for å få «behörighet», men man må ha syv års praksis som generell elektriker. Om en kandidat mangler utdanning tilsvarende teknisk fagskole eller ingeniørhøyskole, må vedkommende ta et kurs som retter seg inn mot installatørprøven for å få den nødvendig kompetansen en mangler. I Sverige er det Elsäkerhetsverket som administrerer «behörighet».[12] Dersom autorisasjon innvilges, tilkommer et gebyr på SEK 2000,- (i 2010)[13] for registrering. Etter tre års praksis som svensk installatør i Sverige kan man overføre beviset til Norge. Sistnevnte er sannsynligvis innført for at norske kandidater ikke skal kunne unngå norsk lovgivning med å ta svenske installatørpapirer. Den andre måten å få autorisasjon på i Sverige er å søke på «behörighet» basert på autorisasjon fra et annet EØS-land, f.eks. Norge.
Historikk[rediger | rediger kilde]
Før i tiden[når?] ble en tildelt installatørpapirer i ett distrikt. En installatør kunne dermed ikke reise til et annet distrikt og påta seg arbeid der, da en simpelthen ikke hadde autorisasjon i mer en ett område. Denne lukkede praksisen ble etterhvert opphevet, da den ikke tjente til fri konkurranse.
Se også[rediger | rediger kilde]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Elektroinstallatør – Faglig resursveileder
- ^ Didac
- ^ NELFO
- ^ Installatørappen – Google Play
- ^ Installatørappen – App Store
- ^ «Elektrofag - Installatørprøven». Østfold Tekniske Fagskole. Arkivert fra originalen 13. april 2016. Besøkt 5. mars 2011.
- ^ Fabricom Nyhetsblad Arkivert 4. mars 2016 hos Wayback Machine.
- ^ «Installatørprøven». Archived from the original on 8. januar 2024. Besøkt 8. januar 2024.
- ^ Energi Norges Retningslinjer for prøven Arkivert 5. mars 2016 hos Wayback Machine.
- ^ Elvirksomhetsregisteret til DSB) Arkivert 2. mars 2011 hos Wayback Machine.
- ^ Direktiv 2005/36/EC
- ^ Elsäkerhetsverket: Behörighet Arkivert 11. februar 2011 hos Wayback Machine.
- ^ Elsäkerhetsverket: Föreskrifter Arkivert 15. mai 2011 hos Wayback Machine.