Hundeloven

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
artikkelen inngår i
«serien om tamhunden»
Myndelgosml.svg
Flag of Norway.svg
Andre artikler om hunder
Generelle artikler
Artikler om brukshundtyper
Artikler om hundegrupper
Artikler om hunderaser
Artikler om hundesport
Artikler om hundeforeninger
Artikler om hundeskoler
Lister over hunderaser
Alfabetisk raseliste
Gruppevis raseliste

Lov om hundehold (LOV 2003-07-04 nr. 74), eller hundeloven som den også kalles, er en lov som regulerer hundeholdet i Norge. Loven ble kunngjort 4. juli 2003 og satt i kraft fra 1. januar 2004. Loven inneholder tilsammen 33 paragrafer fordelt på 9 kapittler. I tillegg kommer en egen Forskrift om hunder. Før 2004 var lovgivningen som omhandlet hund fordelt i forskjellige lover, deriblant bufeloven av 1926, jaktloven av 1951, viltloven av 1981 og reindriftsloven av 1978.

Lovens formål[rediger | rediger kilde]

Loven har til formål å bidra til å fremme et hundehold som varetar hensyn til sikkerhet, trygghet, alminnelig ro og orden. Den gir regler for hvordan hundeholdet skal utøves av den enkelte for å vareta slike hensyn. Videre gir loven regler for hvordan enkeltpersoner og det offentlige kan forholde seg til hundehold som ikke gir tilstrekkelig sikkerhet, trygghet, alminnelig ro og orden.

Da Justisdepartementet fremmet Lov om hundehold, skrev departementet: «Hunden er et dyr som har fulgt mennesket og tjent til en rekke nyttige og positive formål opp gjennom tidene. Departementet anser hundehold som en naturlig del av norsk tradisjon og hverdagsliv. I dag tjener hunder til en rekke positive og nyttige formål, og gir hver dag stor glede til et stort antall voksne og barn. Dette er det dominerende bildet av hundeholdet i Norge. ... Den største delen av det norske hundeholdet antas å være uproblematisk i forhold til omgivelsene».[1]

Løse hunder[rediger | rediger kilde]

Hundelovens §10 inneholder bestemmelser om løse hunder. Bestemmelsens andre ledd lyder:

Hunden skal leveres til hundeholderen, dersom denne er til stede. Dette gjelder ikke dersom hundeholderen åpenbart ikke kan ta om hunden på forsvarlig og lovlig måte. Hvis hunden ikke blir levert til hundeholderen, skal den snarest leveres til politiet.

Innskrenket adgang til avlivning[rediger | rediger kilde]

Hundeloven opphevet avlivningsbestemmelsen i bufeloven § 2 fra 1926, som lød:

Hund som finnes i ferd med å jage eller skade bufe i strekning hvor dets eier eller besidder har rett til å la det beite, kan så vel grunneieren som bufeets eier ... straks la drepe på stedet. Hvis hund skader fjærfe på sted, hvor dets eier eller besidder har rett til å la det opholde sig, kan den efter foranstaltning av fjærfeets eier eller besidder straks drepes på stedet.

I Ot.prp. nr. 48 (2002-2003) Om lov om hundehold , kap. 12.1.2.2 het det at «De strenge reglene i [Bufeloven] § 2 må sees på bakgrunn av det skadeproblemet som omstreifende hunder representerte på 1920-tallet da loven ble vedtatt. Forarbeidene av 1926 viser at formålet med § 2 var å beskytte bufe på betryggende måte mot omstreifende hunder. ... Adgangen til å avlive eller kreve avlivet hund etter § 2 første ledd er absolutt. Det stilles ikke krav om at faren for skade på bufeet ikke kunne vært avverget på annen måte. Det er heller ikke noe krav om at faren eller skaden på bufeet er forholdsmessig større enn den skade som voldes ved at hunden blir drept».[1]

Lovrevisjon[rediger | rediger kilde]

Høsten 2020 kunngjorde Landbruks- og matdepartementet (LMD) at departementet hadde gjennomgått lov om hundehold og så «behov for å endre hundeloven for bedre å balansere sikkerhetsaspektet opp mot dyrevelferd og hundeeieres rettsikkerhet».[2] LMD hadde identifisert flere deler av hundeloven som det skulle arbeides videre med:

  • Sikring av tilstrekkelig lik praktisering av forskriftshjemlene i hele landet.
  • Mer fleksibel adgang til å gjøre unntak for reglene om båndtvang. Det vurderes derfor om dette bør kunne fastsettes i forskrift.
  • Presisering av ordlyden og definisjon av ulike begreper som gir føringer for virkemiddelbruken. Dette for å tydeliggjøre rettstilstanden og gjøre det enklere for politiet å bruke hjemlene på en hensiktsmessig måte.
  • Vurdering av kostnader i forbindelse med forvaring av hunder under klagebehandling av avlivningsvedtak.
  • Vurdering av hjemmelen til å registrere personer som har blitt ilagt forbud mot å holde hunder opp mot reglene i Personvernforordningen (GDPR).

LMD ønsket å utarbeide en veileder til hundeloven for å tydeliggjøre innholdet i de ulike bestemmelsene, og bidra til en bedre etterlevelse og en mer enhetlig praktisering av bestemmelsene. LMD opplyste at departementet tok sikte på å sende et endringsforslag på høring våren 2021, slik at at en lovproposisjon kan fremmes til Stortinget våren 2022.

Andre aktuelle lover[rediger | rediger kilde]

I tillegg til hundeloven regulerer også dyrevernloven, husdyrloven, granneloven og husleieloven i en viss utstrekning hundeholdet i Norge.

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b «Ot.prp. nr. 48 (2002-2003) Om lov om hundehold (hundeloven)». 012001-050062 (norsk). Justis- og politidepartementet. 28. mars 2003. Besøkt 15. mai 2021. 
  2. ^ «Starter arbeidet med endring av hundeloven». Regjeringen.no (norsk). Landbruks- og matdepartementet. 29. oktober 2020. Besøkt 15. mai 2021. 
jusstubbDenne jusrelaterte artikkelen er foreløpig kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.