Horusfuglen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Horusfuglen
Farao av oldtidens Egypt
Horus-navnet til Horusfuglen, inskripsjon på fragment P.D.IV nr. 108, funnet i Djosers pyramidekompleks i Saqqara
BeskjeftigelseMonark Rediger på Wikidata
Embete
NasjonalitetOldtidens Egypt
Annet navnHorus-Ba
Regjeringstidusikkert, ca. 2900 f.Kr.
Forgjengerusikkert, kanskje Qa’a eller Sneferka
Etterfølgerusikkert, kanskje Hotepsekhemwy

Horusfuglen eller Horus-Ba er navnet på en høyst usikker konge (farao) i oldtidens Egypt. Han kan har regjert i en kort periode helt på slutten av Det første dynasti på 2900-tallet f.Kr. Hans gravsted er ikke kjent.

Kilder til navnet[rediger | rediger kilde]

Det finnes svært få pålitelige kilder som beviser eksistensen av Horusfuglen. Den eldste attesterte inskripsjonen er en serekh[a] med en fugl som ble oppdaget av Flinders Petrie i gravkammeret til kong Qa’a i Abydos. En annen inskripsjon er en serekh som ble funnet på fragment PD IV nr. 108 i Djosers pyramidekompleks i Saqqara. En inskripsjon på en skifervase fra samme sted (PD IV nr. 97) kan også referere til Horusfuglen.[1] Hieroglyfene er uklare og tolkningen av dem er svært usikker. Egyptologene Wolfgang Helck og Peter Kaplony tolker bildet av en gås som leses som Sa og gir betydningen Horus’ sønn, eller som Geb(eb) som gir betydningen Horus’ arving.[1] Egyptologen Nabil Swelim ser avbildningen som en sadelnebbstork og leser det som Ba, noe som gir tolkningen Horus’ sjel.[2]

Det er lite man kjenner til om Horusfuglen. De få arkeologiske sporene peker i retning av en av flere kortvarige herskere etter at kong Qa’a døde, og før Hotepsekhemwy overtok i det som i ettertiden kalles Det andre egyptiske dynasti.

Forskerne Jaroslav Černý og Peter Kaplony har foreslått at Horusfuglen kan være identisk med den like sparsommelig dokumenterte kong Ba, også kjent som Horus-Ba. Dette er basert på likheter i tolkningen av hieroglyfer.[3] Horusfuglen og Ba/Horus-Ba kan ifølge dette være samme historiske person. Černý and Kaplonys teori er ikke allment anerkjent. Man mener heller at funnet av Horusfuglens serekh i gravkammeret til Qa’a peker i retning av et interregnum med Horusfuglen mellom første og andre dynasti.

Mulig krig mot Sneferka[rediger | rediger kilde]

Wolfgang Helck og Peter Kaplony har hevdet at Horusfuglen og Sneferka rivaliserte og kjempet om makten og tronen i Egypt. Kong Sneferka er også mangelfullt dokumentert, og hans eksistens er vesentlig basert på tolkninger av hans «serekh». Striden toppet seg med plyndringen av de kongelige gravkamrene i Abydos som deretter ble forlatt. Kampen om tronen ble sannsynligvis avsluttet med at kong Hotepsekhemwy overtok makten. Noe som kan bekrefte denne hypotesen er at Horus-navnet til Hotepsekhemwy kan ha betydningen «de to maktene er gjenforent» og at dette refererer til en gjenforening av det egyptiske riket.[4][5][6]

Noter[rediger | rediger kilde]

Type nummerering
  1. ^ En «serekh» er en signatur med et kongsnavn, forløperen til de senere kartusjer som angir faraoenes navn i en oval innramming. Navnet ble skrevet med en svært tidlig form for hieroglyfer og tolkningen av serekhene er vanskelig og omdiskutert.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Wolfgang Helck (1981). Geschichte des Alten Ägypten. Leiden: Brill. s. 34-35. ISBN 9789004064973. 
  2. ^ Nabil Swelim (1983). Some Problems on the History of the Third Dynasty, i Archaeological and Historical Studies, vol. 7. Alexandria: The Archaeological Society of Alexandria. 
  3. ^ Peter Kaplony (1965). Horus Ba?, i Mitteilungen des Deutschen Archäologischen Institut Kairo. Volume 20. Mainz: von Zabern. s. 3-4. 
  4. ^ Peter Kaplony (2006). Er ist ein Liebling der Frauen – Ein „neuer“ König und eine neue Theorie zu den Kronprinzen sowie zu den Staatsgöttinnen (Kronengöttinnen) der 1./2. Dynastie, i Manfred Bietak: Ägypten und Levante. Wien: Verlag der Österreichischen Akademie der Wissenschaften. s. 126–127. ISBN 978-3-7001-6668-9. 
  5. ^ Dietrich Wildung. Die Rolle ägyptischer Könige im Bewußtsein ihrer Nachwelt. s. 36–41. 
  6. ^ Wolfgang Helck (1987). Untersuchungen zur Thinitenzeit. (Ägyptologische Abhandlungen, Vol. 45). Wiesbaden: Harrassowitz. s. 117. ISBN 3-447-02677-4. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]