Hollendertiden

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk

Hollendertiden er i Norges historie en betegnelse på perioden fra omkring 1500 til omkring 1800/1850[1], spesielt i forbindelse med kysthistorie på Sørlandet, Østlandet og på Vestlandet helt opp til Nordmøre.

Nederland ble på 1500- og 1600-tallet den ledende skipsbyggernasjonen på det europeiske kontinentet. Å beholde denne posisjonen fordret tilgang på store mengder tømmer av god kvalitet; for å lage skipsplanker er det nødvendig med lange, rette trær med nok spenst til å kunne bøyes og nok rigiditet til å tåle hardt vær. Nederland var fattig på egnet skog, mens Norge hadde store mengder tømmer som kunne kjøpes til en rimelig pris. Dermed startet en omfattende handel mellom Nederland og norske ladesteder.

I Nederland trengtes også tømmer til fundamenter under store bygninger. Amsterdam er bokstavelig talt bygd norsk tømmer.

Hollenderne hadde også med seg varer for salg. Keramikk var en viktig vare, ganske sikkert er det slik at noe av keramikken hadde flytende innhold da varene ankom norske havner.

I tillegg til at skogeiere og sagbrukseiere kunne tjene godt på handelen, kom den også ladestedene til gode på en svært direkte måte, ettersom det var eksporttoll på tømmer. Tollinntektene fra tømmereksport var mange steder enorme, og annen handel og industri vokste opp som følge av velstanden. Mange av ladestedene kunne derfor klare seg godt økonomisk også etter at tømmereksporten ble borte.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Varigheten av Hollendertiden varierer fra et ladested til et annet; 1850 regnes som en øvre grense, men mange steder begynte den å komme på hell allerede rundt 1750.

Litteratur[rediger | rediger kilde]