Henricus Lamiroy
| Henricus Lamiroy | |||
|---|---|---|---|
.jpg) | |||
| Født | 29. aug. 1883 Heurne (Oudenaarde)[1] | ||
| Død | 10. mai 1952 (68 år) Brugge[1] | ||
| Beskjeftigelse | Teolog, katolsk prest (1909–), katolsk biskop (1929–) | ||
| Embete |
| ||
| Nasjonalitet | Belgia | ||
| Utmerkelser | Kommandør av Kroneordenen[1] Kommandør av Leopoldsordenen[1] | ||
Henricus Lamiroy, eller Henri, Hendrik (født 29. august 1883 i Heurne i Belgia, død 10. mai 1952 i Brugge), var den 23. biskop av Brugge.
Liv og virke[rediger | rediger kilde]
Bakgrunn[rediger | rediger kilde]
Hendrik Lamiroy fullførte sin videregående utdanning ved Sint-Amandscollege i Kortrijk. Fra 1904 til 1909 fullførte han studiene som forberedelse til prestedømmet, først filosofi i Leuven, deretter teologiske studier ved presteseminaret i Brugge, og så atter i Leuven. Han tok både doktorgrad og mastergrad i teologiske disipliner.
Prest[rediger | rediger kilde]
Han ble presteviet den 13. desember 1909.
Lamiroy ble direktør for Leo XIII-seminaret i 1927. I september 1928 ble han prest for St. Martin i Ieper.
Koadjutorbiskop av Brugge[rediger | rediger kilde]
Året etter, med støtte fra den apostoliske nuntius og katolske politikere, og uten den åttito år gamle biskop Gustavus Josephus Waffelaerts viten, ble han den 6. august 1929 utnevnt til koadjutorbiskop av Brugge. Han ble bispeviet den 14. oktober 1929 av biskop Waffelaert; medkonsekrerende var biskop Honoré-Joseph Coppieters av Gent, og titulærbiskop Paulin Ladeuze (rektor ved det katolske universitet i Leuven).
Biskop av Brugge[rediger | rediger kilde]
Biskop Lamiroy var den 23. biskopen av bispedømmet Brugge fra 1931 til sin død i 1952. Han kunne tilregnes de såkalte 'kirkefyrster' av type, det vil si biskoper som ledet presteskapet og troende på autoritær manér.
Politisk var han fjern fra de sivile myndigheter, men støttet Det katolske parti fordi det fremstod som eneste garant for forsvaret av kristne verdier. Han var derfor motstander av partier som flamsk-nasjonalistene' og REX. Under valg nølte han ikke med å minne de troende om deres «tunge samvittighetsplikt» for å stemme «på den eneste listen godkjent av den åndelige autoritet».
Av alle de belgiske biskoper i sin tid var han den mest engasjerte i utviklingen av Katholieke Actie (Katolsk Aksjon), og han forfulgte dette med sin egen separate organisasjon innenfor sitt bispedømme. Han sørget for heltidsprester for hver gren av Katolsk Aksjon. Hvis det fantes initiativer som fant sted på belgisk eller flamsk nivå som truet med å unnslippe ham i en viss forstand (spesielt den kristne arbeiderbevegelse ønsket å gå sine egne veier), motarbeidet han dem.
Publikasjoner[rediger | rediger kilde]
- De essentia SS Missae Sacrificis, doktorarbeid, 1919.
- Etude sur Pascal, 1928
- Collectio epistolarum pastoralium, instructionum, statutorum, etc, auctorita H. Lamiroy edita, Brugge, 1931-1936, 1937-1947, 1948-1952.
Episkopalgenealogi[rediger | rediger kilde]
Hans episkopalgenealogi er:
- Biskop Johannes Wolfgang von Bodman (1651–1691)
- Biskop Marquard Rudolf von Rodt (1644–1704) *bispeviet 1690
- Biskop Alexander Sigismund von der Pfalz-Neuburg (1663–1737) *1691
- Biskop Johann Jakob von Mayr (1677–1749) *1719
- Biskop Joseph Ignaz Philipp von Hessen-Darmstadt (1699–1768) *1741
- Erkebiskop Klemens Wenzeslaus von Sachsen (1739–1812) *1766
- Erkebiskop Max Franz von Havsburg-Lothringen (1756–1801) *1785
- Biskop Kaspar Max Droste zu Vischering (1770–1846) *1795
- Biskop Clemens August Droste zu Vischering (1773–1845) *1827
- Biskop Josef Ludwig Alois von Hommer (1760-1826) *1824
- Biskop Nicolas-Alexis Ondernard (1756-1831) *1828
- Biskop Jean-Joseph Delplancq (1767-1834) *1829
- Kardinal Engelbert Sterckx (1792-1867) *1832
- Biskop Jean Joseph Faict (1813-1894) *1864
- Kardinal Pierre-Lambert Goossens (1827-1906) *1883
- Erkebiskop Gustave-Joseph Waffelaert (1847-1931) *1895
- Biskop Henricus Lamiroy (1883-1952) *1929[2]