Brenning på bål

Brenning på bål er en henrettelsesmetode som særlig har vært knyttet til religiøst motiverte henrettelser, både brenning av kjettere og av hekser. Bakgrunnen for dette er oppfatningen om ilden som renselsesmiddel. Metoden har også vært brukt i sekulære saker, blant annet var brenning på bål i England lenge den vanligste henrettelsesmetoden for kvinner, uansett forbrytelse, fordi man anså det som uanstendig å henge kvinner ettersom tilskuerne da kunne se under skjørtene deres. I Norge er metoden særlig knyttet til hekseprosessene fra 1600-tallet og senere.

Brenning på bål var i tidlig moderne tid også straffen for praktisering av homoseksualitet.^[1]

Metoder[rediger | rediger kilde]

Det er to hovedformer av metoden: Levende brenning eller brenning etter forutgående henrettelse utført på annen måte. En vanlig ordning var at de som tilstod ble henrettet først. Dette skjedde på forskjellige måter avhengig av lokale skikker; for eksempel med garotte i Spania og ved halshugging i Sverige. De som nektet å tilstå ble gjerne brent levende, men det finnes mange eksempler på at bøddelen enten av medlidenhet eller etter å ha blitt bestukket enten kvalte den dømte eller hengte en kruttpose om den dømtes hals.

Den dømte ble normalt bundet til en stige. Det variererte fra sted til sted om denne ble plassert på et utent bål eller om den ble kastet på et allerede brennende bål. Førstnevnte metode er mer langvarig og smertefull, ettersom det tar tid før det er nok røyk og varme til at dem dømte mister bevisstheten. Når man kastet den dømte inn i et allerede brennende bål ville bevisstløshet normalt inntreffe raskt på grunn av sjokk og oksygenmangel.

Ved levende brenning ville døden normalt inntreffe på grunn av kvelning fra røyken. Det var vanlig å legge en del våte kvister eller løv på bålet for å få en del røyk, slik at den dømte mistet bevisstheten raskere. Ved et røykfattig bål kunne døden inntreffe på grunn av overoppheting og massive brannskader; normalt mistet den dømte bevisstheten en tid før døden inntraff.

Reddet av regn?[rediger | rediger kilde]

Den legendariske Tekla av Ikonium (100-tallet) skal ha blitt reddet fra å bli brent av en mirakuløs regnskyld. På Island var det en Lassi Didriksson, som var dømt til brenning for trolldom i 1675, slukket ilden tre ganger.^[2] Foxes Book of Martyrs,^[3] først utgitt i 1563, nevner minst tre tilfeller hvor sterk vind blåste ut ilden, eller fra ofret. I alle tilfeller ble ilden tent på nytt inntil henrettelsen var gjennomført.^[2]