Heidalsprosjektet
Heidalsprosjektet, eller Heidalprosjektet, ble initiert av Miljøverndepartementet og Norske landskapsarkitekters forening i 1977, og ble avsluttet i 1981. Prosjektets hovedhensikt var å vise at det var mulig å beholde det spesielle kulturlandskapet i Heidal gjennom et aktivt og rasjonelt landbruk og fortsatt vern av bygningsmiljøer og enkeltbygninger. Problemene knyttet til utvikling og bevaring er ikke unike for Heidal, men gjelder, i større eller mindre grad, for hele Bygde-Norge. Erfaringene fra prosjektet kan derfor være viktige for flere kommuner.[1]
Elva Sjoa, som renner gjennom Heidal, ble varig vernet gjennom Verneplan I for vassdrag i 1973. Dette viste at elva representerte nasjonale verdier, og var et forpliktende vedtak som krevde oppfølging. Dette var utgangspunktet for Heidalsprosjektet. Overordnet vernearbeid i ei hel bygd var ikke hjemlet i lovverket, og hadde ikke vært forsøkt tidligere, så prosjektet var et pionérarbeid.[2]
Etter vedtak i Naturvernutvalget for Nord-Gudbrandsdalen, ble det nedsatt en styringsgruppe som ifølge mandatet skulle gjøre en totalvurdering av Heidal. Styringsgruppen hadde medlemmer fra Sel kommune, Regionplankontoret for Nord-Gudbrandsdal, Oppland fylke og Miljøverndepartementet. Miljøverndepartementet dekket utgiftene forbundet med gruppens arbeid.[3]
Kulturlandskapet i Heidal er preget av generasjoners jordbruksdrift, og bygda har fortsatt en rik tømmerbebyggelse fra 1700- og begynnelsen av 1800-tallet. Mange av disse bygningene er vedtaksfredet av Riksantikvaren. Deler av den gamle bebyggelsen var i dårlig stand da prosjektet startet. Forfallet var kommet så langt at flere av husene ikke kunne reddes. For å hindre at enda flere hus gikk tapt, bevilget Miljøverndepartementet midler som reddet 23 bygninger, som ikke var fredet, men som var viktige for å kunne vise mangfoldet i bygningsmiljøet.[4]
Prosjektet omfattet også utvikling av nye bygningstyper. Arkitektene Berent Andreas Moe og Rolf Terjesen ble engasjert til å utvikle boligtyper som tok hensyn til byggeskikk og landskap; kunne godkjennes av Riksantikvaren og omfattes av Husbankens regler for tilskudd. Resultatet ble ulike varianter av «Heidalshuset»; en moderne boligtype med trekk fra den gamle bebyggelsen. Husene hadde for eksempel svalgang istedenfor balkonger, som var vanlig på andre frittstående boliger. Et nytt boligområde ble anlagt og bebygget med Heidalshus i tundannelser, med felles garasjeanlegg for hvert tun. Utbygger var Sel Industrier. Et av husene ble nominert til Sel kommunes byggeskikkpris i 1982.[5]
I 1981 leverte styringsgruppen sin hovedrapport. Her ble det blant annet konkludert med at grunnlaget for å ta vare på særpreget i Heidal, var et sterkt landbruk med en egen tiltaksplan. Hovedrapporten ble derfor fulgt opp av en landbruksplan for Heidal.
De mest direkte og konkrete resultatene av Heidalsprosjektet, var restaureringsarbeidene, som reddet flere av de gamle husene, og boligområdet med de nye boligtypene.
Mer indirekte har tankene, ideene og holdningene fra prosjektarbeidet ført til flere andre prosjekter, blant annet disse:[6]
- Heidalturist, et bygdeturismeprosjekt. Prosjektperiode 1986–1988.
- Kulturlandskapsprosjektet i Heidal, 1990-1993. Forsøksprosjekt i regi av Landbruksdepartementet og Miljøverndepartementet.[7]
- Flerbruksplan for Sjoa elv, 1993. Plan for tilrettelegging som følge av sterkt økende elvesport.[8]
- Bjølstadmo, stedsvurdering, 1993.
- Prøveprosjekt for områdetillegg i Heidal, 1994-1996. Forsøksprosjekt i regi av Landbruksdepartementet, Miljøverndepartementet og landbruksorganisasjonene.
- Heidal 2010. Bygdeutviklingsprosjekt med vekt på småsamfunnsutvikling.
Næringsgrunnlaget i Heidal er et annet i dag enn da Heidalsprosjektet ble igangsatt. Det er mindre gårdsdrift og vanskeligere å holde kulturlandskapet åpent, men viljen til å ta vare på kvalitetene i det unike bygningsmiljøet er tydelige. Flere av de gamle gårdstunene er i tiden etter Heidalsprosjektet restaurert og godt vedlikeholdt. Enkelte av dem er nå også åpne for turister, for eksempel Søre Harildstad med omvisning og overnatting, og Nordre Ekre med gårdshotell og restaurant.
Referanser og fotnoter[rediger | rediger kilde]
- ^ Feste (1982), s. 220
- ^ Teigum (2009), s. 406
- ^ Feste (1982), s. 223
- ^ Feste (1982), s. 221
- ^ Teigum (2009), s. 408
- ^ Opplisting av ulike prosjekter for utvikling av Heidal; gjennomført f.o.m. Heidalsprosjektet[død lenke] Besøkt 28. februar 2013
- ^ Beskrivelse av Kulturlandskapsprosjektet[død lenke] Besøkt 28. februar 2013
- ^ Informasjon om flerbruksplanen for Sjoa[død lenke] Besøkt 28. februar 2013
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Feste, Jon (1982) «Heidalsprosjektet» i: Byggekunst, årg. 64, nr. 5, s. 220–223. Oslo, Norske arkitekters landsforbund
- Moe, Berent A. og Rolf Terjesen (1979) «Heidalshus» i: Byggekunst, årg. 61, s. 416–417. Oslo, Norske arkitekters landsforbund
- Skjedsvoll, Jakup ... [et al.] (1985) «Heidalsprosjektet : plan for vern og utvikling av ei bygd : landbruksplan». Heidal
- Styringsgruppa (1981) Heidalsprosjektet : plan for vern og utvikling av ei bygd / Styringsgruppa for Heidalsprosjektet, Hovedrapport. Heidal, Styringsgruppa
- Teigum, Ivar (2009) «Heidalsprosjektet» i: Bygdebok for Vågå og Sel, band 4, s. 406–413. Otta, Sel kommune. ISBN 978-82-993503-5-8
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- Heidals eget nettsted Besøkt 1. mars 2013