Harṣavardhana

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Områder under Harṣavardhanas kontroll.
Harṣavardhana deltar i en buddhistisk seremoni.
Ruiner av Harṣavardhanas palass i Kannauj, som strekker seg over 1 km.

Harṣavardhana (devanagari: हर्षवर्धन; c. 590-647), også kalt Harṣa (हर्ष), var en indisk hersker som fra 606 til sin død i 647 styrte over Nord-India fra sin hovestad Kannauj. Hans styre brakte fred og velstand til Nord-India i en ellers politisk ustabil periode etter Guptarikets fall. Han var sønn av Prabhakaravardhana, konge av Thanesar, og bror av Rajyavardhana, som etterfulgte sin far som konge av Thanesar. Selv om Harṣavardhana klarte å forene Nord-India, ble han beseiret av Pulakeśin II av Chalukyariket da han forsøkte å ekspandere sørover.

Det var i stor Harṣavardhanas sterke personlighet som holdt riket sammen, og det falt fra hverandre kort tid etter hans død. Da Harṣavardhana døde drepte en av hans ledende ministre, Aruṇāśa, hans to sønner Vagyavardhana og Kalyanvardhana. Aruṇāśa ble selv avsatt av den kinesiske Táng-utsendingen Wang Xuance og hans tibetansk-nepalske leiesoldater etter at han hadde angrepet deres diplomatiske følge, som hadde Harṣavardhanas hoff som sitt mål.

Han var kjent for å ha støttet buddhismen, som på hans tid var på tilbakegang i India, og hans rike var dessuten kjent for å være kosmopolitisk og for å ha et levende kulturliv. Selv skrev han tre skuespill på sanskrit: Nāgānanda, Ratnāvalī og Priyadarśikā. Harṣavardhanas død har blitt brukt til å markere slutten på den indiske gullalderen.

Vi har kunnskap om Harṣavardhana takket være hans hoffpoet Bāṇabhaṭṭa, som beskrev hans vei til makten i Harṣacarita. Ellers er han kjent for å ha truffet den kinesiske pilgrimmen Xuanzang, og han blir beskrevet positivt i hans erindringer fra reisene i India. Xuánzàngs verk er en annen viktig kilde til India i denne perioden.

Litteratur[rediger | rediger kilde]