Hans Martin Seip

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hans Martin Seip
Født14. juni 1937Rediger på Wikidata (86 år)
BeskjeftigelseKjemiker, ingeniør, professor Rediger på Wikidata
Utdannet vedNorges tekniske høgskole
NasjonalitetNorge
Medlem avDet Norske Videnskaps-Akademi

Hans Martin Seip (født 14. juni 1937 i Oslo) er en norsk kjemiker. Han er professor emeritus ved Kjemisk institutt ved Universitetet i Oslo og tidligere også tilknyttet CICERO.

Seip ble sivilingeniør ved Norges tekniske høyskole, NTH, i 1961 og dr.philos. ved Universitetet i Oslo 1967 med avhandlingen: Studies on the failure of the first Born approximation in electron diffraction. Han var universitetsstipendiat 1965–1969, universitetslektor 1969–1975, forsker ved Sentralinstitutt for industriell forskning, SI, 1976–1988. Professor i kjemi fra 1979. Hans Martin Seip er medlem av Det Norske Videnskapsakademiet og Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab.

Han arbeidet først med strukturkjemiske problemer, senere innen miljøkjemi. Han forsket på og deltok i den faglige debatt rundt sur nedbørs virkning på skog og vann fra slutten av 1970-årene. Der la han vekt på den sure nedbørens betydelige virkning for vannforsuring og fiskedød, men var også åpen for betydningen av endringer i jordsmonn og vegetasjon i fiskevannenes nedbørsfelt. Han har senere forsket rundt ulike typer forurensninger og klimaproblemer. På det siste området har han gjort seg til talsmann for betydningen av «tilknyttede fordeler» (eng. co-benefits), dvs. betydningen av at tiltak som reduserer klimautslipp ofte også bidrar betydelig til å redusere vanlige luftforurensninger (SO2, NOX, partikler etc.).[1] Han har arbeidet med forurensningsproblemer i Norge, Polen og Kina.

Seip har deltatt i den dagsaktuelle debatt i aviser og magasiner på mange områder.[2]

Forskningsprofil[rediger | rediger kilde]

Seip var i særlig aktiv innen forskning på sur nedbørsvirkning på skog og vann fra slutten av 1970-årene frem til århundreskiftet, særlig modellering av forsuring i jord og vann.[3] Arbeidet i denne tiden foregikk først i Norge,[4] deretter blant annet i Polen.[5] Senere har mange av arbeidene vært utført med datamateriale fra Kina[6] og andre utviklingsland.[7] Han har gjennom alle sine arbeider vært opptatt av kost-nytte-beregninger og forholdet mellom forurensningsnivå og helse- og miljøskader. Han har lagt vekt på usikkerhet i konsekvensanalysene og at disse er en viktig del av det vitenskapelige arbeid. En utdyping av Seips forskningsprofil finnes i hans artikkel Environmental chemistry: A personal account.[8]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Aunan, Kristin; Fang, Jinghua; Hu, Tao; Seip, Hans Martin; Vennemo, Haakon. Climate change and air quality – Measures with co-benefits in China. Environmental Science & Technology 2006;40(16):4822-4829
  2. ^ Seip, Hans Martin, 1992. Miljøproblemene må tas alvorlig. Teknisk Ukeblad, 1992 (17): pp. 34-36., Seip, Hans Martin and Jan S. Fuglestvedt, 1998. Ønsker bedre debattklima i klimadebatten. Apollon, (4)
  3. ^ Seip, Hans Martin, Nils Damm Christophersen, J. Mulder and G. Taugbøl, 1995. Integrating field work and modelling: The Birkenes case. I: Trudgill, S.T. (ed.), Solute Modelling in Catchment Systems. John Wiley & Sons Ltd. 387-415 pp.
  4. ^ Christophersen, N., Seip, H.M., and Wright, R.F., 1982. A model for streamwater chemistry at Birkenes, Norway. Water Resour. Res., 18: 977 996.
  5. ^ Vogt, R.D., Hans Martin Seip, L. Pawlowski, M. Kotowski, S. Ødegård, A. Horváth and S. Andersen, 1994. Potential acidification of soil and soil water: a monitoring study in the Janow Forest, southeastern Poland. Ecological Engineering, (3): pp. 255-266. .
  6. ^ Zhao, Dianwu and Hans Martin Seip, 1991. Assessing effects of acid deposition in southwestern China using the MAGIC model. Water Air Soil Pollution, 60: pp. 83-97.
  7. ^ Seip, Hans Martin, Kristin Aunan, Haakon Vennemo and Jinghua Fang, 2001. Mitigating GHGs in developing countries. Science, 293: pp. 2391-2392
  8. ^ Seip, Hans Martin, 1995. Environmental chemistry: A personal account. The Chem. Intelligencer, (1): pp. 22-30.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]