Hans Ernst Karl von Zieten

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Hans Ernst Karl von Zieten
Zieten-by-Kruger.jpg
Født5. mars 1770
Fehrbellin
Død3. mai 1848 (78 år)
Cieplice Śląskie-Zdrój
Beskjeftigelse Offiser
Nasjonalitet Tyskland
Utmerkelser
6 oppføringer
Pour le Mérite, Den sorte ørns orden, Sankt Aleksander Nevskij-ordenen, Andreasordenen, 1. klasse av Den røde ørns orden, 2. klasse av Sankt Georgsordenen

Hans Ernst Karl, Graf von Zieten (født 5. mars 1770 i Dechtow i markgrevskapet Brandenburg, død 3. mai 1848 i Warmbrunn) var en offiser av den prøyssiske armé under napoleonskrigene.[1][2]

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Han var sønn av Ernst Dietrich von Zieten (1739–1798), Herr auf Dechtow, og hans hustru Charlotte Sophie Margarethe, født von Moeller.

Militær karriere[rediger | rediger kilde]

I felttogene mot Napoleon gjorde han det godt som kavalerifører og korpsfører. Hans militære fremganger innbragte ham den 18. februar 1809 en førtidig forfremmelse til oberst.[trenger referanse] Etter forslag fra Gerhard von Scharnhorst ble han medlem av en kommisjon for «Avskaffelse av kavaleri-eksersisregimentet». Den 20. mars 1813 ble han generalmajor. Den 26. mai 1813 klarte han ved stor fremgang å styrke prøyssernes anseelse forut for våpenhvilen ved Poischwitz: Han kunne ved Haynau lokke den franske general Nicolas-Joseph Maisons styrker inn i et bakhold og beseiret dem; dermed lettet han de allierte styrkers tilbaketrekning fra Bautzen til Liegnitz. For dette ble han tildelt Jernkorset av I. klasse.

I kampene i Frankrike i 1814 utrettet han noe lignende under slaget ved Laon, der han kom seg rundt motstanderen og dermed var med på å sikre seieren. Hans skvadroner klarte samtidig å sikre seg storparten av motstanderens skyts og ammunisjonsvogner.

Kampene i 1815[rediger | rediger kilde]

Under opptakten til Waterloo i 1815 kommanderte generalløytnant von Zieten det prøyssiske I. korps. Korpset utkjempet en oppholdende kamp mot franskmennene den 15. juni, og var tungt engasjert mot de franske styrker den påfølgende dag i slaget ved Ligny, og igjen to dager senere den 18. juli i slaget ved Waterloo. I en situasjon der hertugen av Wellingtons sterkt pressede styrker stod i fare for å bli overrent, klarte Zieten å komme til unnsetning fra øst. Dette angrepet kan ha vært det som snudde et sannsynlig nederlag til seier over Napoleon.[trenger referanse]

Den 1. kjempet Zietens I. korps i slaget ved Issy rett utenfor Paris' murer. Ved slutten av felttoget den 7. juli ble hans korps gitt æren av å være den første koalisjonsstyrke til å marsjere inn i Paris.[3]

Kong Fredrik Vilhelm III av Preussen gav Zieten tittelen Graf, eller greve, den 3. september 1817.[1] I en alder av 69 år ble han forfremmet til Generalfeldmarschall den 9. september 1839.[1]

Zieten døde i Warmbrunn.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Kurt von Priesdorff: Soldatisches Führertum, Band 4, Hanseatische Verlagsanstalt Hamburg, S. 253-260
  • Jürgen Hahn-Butry (utg.): Preußisch-deutsche Feldmarschälle und Großadmirale. Safari, Berlin 1937.
  • Hermann von Petersdorff: «Zieten, Hans Graf von». I Allgemeine Deutsche Biographie (ADB). Bind 45, Duncker & Humblot, Leipzig 1900, s. 220–225.

Referanser[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]