Haagen Mathiesen
| Haagen Mathiesen | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 26. okt. 1759 Christiania | ||
| Død | 12. okt. 1842 (82 år) København | ||
| Beskjeftigelse | Forretningsdrivende | ||
| Utdannet ved | Københavns Universitet | ||
| Søsken | Henriette Mathiesen | ||
| Barn | Mogens L. Mathiesen | ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
| Gravlagt | Holmens kirke | ||
Haagen Mathiesen (født 26. oktober 1759, død 12. oktober 1842) var en norsk trelasthandler, skipsreder og politiker.
Haagen Mathiesen var født i Christiania. Han var sønn av dommer og trelasthandler Jørgen Mathiesen (1725–1764) og Karen Haagensdatter Nielsen (1735–1766). Han var bror av Anna Henrikka "Henriette" Petronelle Mathiesen (1762 – 1825), en skuespiller og kulturpersonlighet. Allerede i barndommen mistet de to barna sine foreldre. Haagen Mathiesen ble utdannet ved Christiania katedralskole i 1776, og studerte juss ved Københavns Universitet, der han i 1780 fullførte cand.jur. i 1780.[1]
Etter en dannelsesreise i Europa returnerte han til København, der han fikk fast ansettelse i Økonomi- og kommersekollegiet. I 1786 ble han «Assessor auscultant», og jobbet blant annet med kontroll av offentlige bedrifter og initiativ til nye foretak. Dette var et springbrett til forretningsverdenen. Det gikk imidlertid dårlig for Mathiesen. Han etablerte en klesfabrikk (kledesmanufaktur) i Moss, men bedriften gikk med tap.[1]
1790 giftet Mathiesen seg med Marthe Beate Monsen, datter av kanselliråd M. L. Monsen. Dette gjorde at Mathiesen ble trukket inn i de finere kretser i Christiania. Han tok raskt over ansvaret for driften av Monsens omfattende virksomhet, som besto av sagbrukstdrift, trelasteksport og et rederi med fem skip. I 1797 løste han ut svigerfaren. I 1802 døde M.L. Monsen, og via sin kone arvet han hele virksomheten, i tillegg til herregården Linderud Gård som da lå noe utenfor Christiania, i tillegg til bygården i Rådhusgaten 8 og Folldal gruver.[1]
Som en av svært få innen trelasthandelen overlevde Mathiesens selskap Kanonbåtkrigen, der britene ødela mange norske og danske skip og la en blokade langsmed kysten mellom Danmark og Norge. I 1814 var han dermed en av de rikeste menneskene i Christiania. Han hadde støttet dannelsen av Det kongelige Fredriks Universitet og var ivrig i lokalpolitikken. Han var også aktiv i rikspolitikken, og i 1814 var han tilhenger av union med Sverige. Han inviterte de svenske utsendingene, inkludert kronprins Karl Johan til sin gård på Linderud, noe som medførte at han fikk knuste ruter i sin bygård. Han var også ivrig tilhenger av en finansplan som satset på inflasjon. Han ville ha en større seddelmengde, lettere krav til at Norges Bank skulle ha dekning i sølv og en viss adgang for at private skulle kunne trykke sedler.[1] Dette var ikke helt slik førstestatsråd Hermann Wedel Jarlsberg, som også var del av unionspartiet, så for seg økonomien. Etter at Riksforsamlingen hadde trykket mer penger, var det allerede igang en løpende inflasjon, og Wedel Jarlsberg jobbet for å stoppe den.[2]
Mathiesen var en svært dyktig forretningsmann med betydelig innsikt og erfaring i økonomiske forhold, og han hadde stor støtte blant kjøpmennene i Christiania. Han fikk langt flere stemmer enn noen annen ved primærvalgene, men valgmannskollegiet valgte ikke å gi ham plass på Stortinget. Skuffet over resultatet valgte han å forlate Norge og dro til Paris og så Danmark.[1]
Personlighet[rediger | rediger kilde]
Francis Sejersted har ment at Mathiesen var en europeisk grand seigneur som fulgte prinsippet «ubi bene ibi patria» («Fedrelandet er der jeg har det bra»), og at han slik sett ikke kunne omtales som en patriot.[1] Slik sett er det ikke sikkert at hans forslag om løpende inflasjon var beregnet som best for landet, men heller best for kjøpmennene. Sejersted beskriver også Mathiesen som en sterk og uavhengig personlighet, noe som passer bedre innen forretningslivet enn i politikken. Slottsprest Claus Pavels beskrev Matiesen både som gjestfri og sjarmerende på den ene siden og på den annen side var han kritisk til Mathiesens demonstrative forbruk og manglende offentlige engasjement under svært vanskelige tider. Mathiesen hadde støttet opp om Det dramatiske selskab, det første teateret der hans søster gjorde suksess, og han hadde startet en anstalt for arbeidsledige, men han gjorde lite for å hjelpe de fattige under kanonbåtkrigen.[1]
I familielivet var Mathiesen svært pragmatisk. Han levde i full offentlighet et dobbeltliv. Han hadde kone og fire barn på Linderud Gård, mens han på Hegdehaugen hadde en elskerinne, en opprinnelig tjenestepike, med navn Anne Bue. Også med henne hadde han fire barn. Da Mathiesen dro til utlandet i 1819, var det Anne Bue han tok med seg. Marthe Beate Monsen døde fire år senere, mens Mathiesen selv levde i 25 år etter at han forlot Norge.