Hærvejen
Hærvejen (tysk: Ochsenweg, «okseveien») er det moderne navnet for det ene av de tre til fire gamle veiløpene gjennom Jylland, fra Limfjorden i nord via Flensborg til Hamburg. Navnet stammer fra ca. 1930 og er av historikeren Hugo Matthiesen antagelig hentet fra et kart fra 1600-tallet, hvor den slesvigske delen kalles Hærvejen (Heerweeg). Veien har i det hele tatt mange navn, heriblant Oksevejen, Sakservejen, Gammel Viborgvej, Oksevejen, Adelvejen og Pilegrimvejen.
De fleste av navnene sier noe om veiens bruk. Hærvejen var altså anvendelig til å transportere en hær, og i 1000-tallet skal en vendisk hær ha brukt veien til å trenge langt opp på Jylland. Av samme grunn oppførte beboerne langs veien festningsverker og diker, hvorav noen fremdeles kan finnes i nærheten av Hærveien. Navn som Okseveien og Stuteveien stammer fra handelen mellom Jylland og landene lenger sør, hvor kjøtt var en var danene kunne bytte mot varer sørfra. Det var mest rasjonelt å vente med å slakte dyrene til de nådde fram til bestemmelsesstedet, og da en oksedrift fra Danmark tok opp mye plass, var det viktig at veien var noenlunde bred og i farbar tilstand. Handelslivet medførte også fremveksten av bosetninger som utviklet seg til viktige knutepunkter og administrative sentra, som Viborg og Jelling.
Veiens alder vurderes for noen av veiløpene å være opp mot 4 000 år, men skriftlige kilder finnes først fra begynnelsen av middelalderen. Veiens høye alder skyldes antagelig at det følger vannskillet langs Jyske ås (Europas nordligste åsrygg, formet av is og vann under siste istid for rundt 12 000 år siden[2]) som gir den fordelen at det er forholdsvis få elver og myrdrag som skal passeres.
Hærvejen er ikke en enkelt, veldefinert vei, men flere nord-sørgående veiløp som i noen tilfeller kan ha vært i bruk på samme tid, men som har flyttet seg gjennom tidene. På de normale veiene var bruene en flaskehals, slik at det spesielle ved Hærvejen var at man kunne bre seg i flere spor, noe som var en stor fordel ved kvegdrift og transport av en hær.
Veien har flere løp fra Limfjorden:
- fra Aggersund/Aggersborg ved Løgstør.
- fra Farstrup.
- fra Lindholm (Ålborg) til Viborg og derfra videre langs Jyske ås over Nordre Snede, Randbøl (hvor veidelet til den gamle veien til Ribe var), Vejen, Vojens, Rødekro og Flensborg.
Side om side med Hærvejen ligger Alheden skog som består av Havredal, Stendal og Ulvedal plantasje, der en finner Jens Langknivs røverhule[3] som egentlig er en gravplass fra yngre steinalder 2000-1500 f.Kr. Ifølge vandresagnet oppstod Jens Langknivs hule fordi det ble bygget en kirke - i dette tilfelle Karup kirke - noe som gjorde trollene i Thorning så arge at de kastet klippeblokker etter kirken, men steinene var tunge og rakk ikke lenger enn til Ulvedal, der de fortsatt ligger.[4]
Med skipsfartens framvekst måtte Hærvejen etter hvert konkurrere som transportvei med havnene i Østjylland, og da jernbanen kom fra midten av 1800-tallet, forsvant grunnlaget fullstendig for Hærvejen som handelsrute. Den ble stort sett glemt, inntil historikerne rundt 1930 gjenoppdaget den. Siden da er den blitt restaurert på flere strekninger, herunder flere av de gamle bruene. Veien brukes nå først og fremst av turister, særlig syklister og vandrere. En av Danmarks nasjonale sykkelruter følger Hærvejen.
Referanser[rediger | rediger kilde]
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Hugo Matthiesen, Hærvejen. En tusindaarig Vej fra Viborg til Danevirke, Gyldendal, København 1989. ISBN 87-00-66612-2.
- Henrik Becker-Christensen, Hærvejen i Sønderjylland : et vejhistorisk studie : fra Kongeåen til Danevirke, Institut for Grænseregionsforskning, 1986. ISBN 87-87637-34-0.
- Historikeren Mads Lidegaard har skrevet en serie bøker om Hærvejen og dens historie i de forskjellige danske fylker.